TUSJA MEG MED TUSJ

Kjære alle voksne, prøv å forstå, at jeg ikke vil rydde opp etter meg, akkurat nå! Nei, jeg vil ikke. Iskha-diskha hold munn!! Jeg hører ikke på!

Det har seg nemlig slik at jeg og min

bestevenninne Petra har bygget en hytte av et bord, tre stoler og masse pledd. Vi leker at hytta egentlig er et stort hus, som vi leker at vi bor i. Tormod er også med, han er mindre enn oss, så han får være baby-chihuahuaen vår, mens Tiril er storesøster til babyen som ligger og sover i vogna si. Petra er mammaen og hun må på jobben i dag, selv om hun er syk, sånn at vi får betalt alle regningene. Jeg bestemte leken og er pappaen og må derfor passe på huset. Så selv om dere sier at det er ryddetid, så vil jeg ikke rydde! Visste du at huset vårt har en hemmelig tunnel?

Vil ikke! Hørte ikke! Vil ikke høre! Jeg er lei av å gjøre det de voksne ber meg gjøre, bare fordi de ber meg om å gjøre det. Jeg vil ikke gå inn, jeg er ikke sulten, sola skinner og det er kjelkeføre! Jeg vet det snart er jul og at jeg bør være snill, men kan jeg ikke være så snill og få ake litt mer? Bare én gang til?!

Dere voksne har det så travelt av og til. Blir jeg henta nå?! Jeg er jo midt i et spill. Jeg trakk nettopp et sjansekort, som ga meg fem flere mynter. De myntene kan jeg kanskje kjøpe sportsbutikken med og da må alle de andre gi meg sine mynter, hver gang de lander på den. Mamma kaller det investering. Kan du ikke hente storebroren min på skolen først? Han er tross alt størst, dessuten er vannflaska mi borte og jeg er veldig tørst.

Jeg spør om du vil bli med, men du sier at det passer dårlig. Du ser utålmodig på klokka, og ser tenkende ut i rommet, du tenker sikkert på hva vi skal ha til middag og hvordan Oliver skal rekke fotballtreninga si. Jeg vet hva du er i ferd med å si, og jeg liker det ikke, så jeg holder fingrene i ørene og i det samme sekund som du hever stemmen, roper jeg tilbake: «Hørte ikke! Vil ikke!» Du får meg kanskje med hjem, men det blir hylende.

I gymsalen vil jeg helst være naken, ellers blir jeg kok-varm. Når jeg blir kok-varm, blir jeg sliten i hodet og da kan jeg fort bli sinna. Men nå er du blitt sinna og roper «Kle på deg!». Nå svetter du også, selv om du ikke har løpt, så om du også kler av deg litt, så har vi alle det bra igjen. Ingen trenger å være sinna. Hvorfor er det en regel at man må ha på seg klær selv om det er for varmt? Det er en teit regel! Man MÅ ingenting! Det har mamma sagt.

Det sies at Julenissen ser og hører alt jeg gjør, nå rett før jul, men får han virkelig med seg at jeg tuller, bare sånn litt, om jeg gjør det i skjul? Om han har flere milliarder menneskebarn å følge med på, kan han vel umulig få med seg akkurat hva jeg gjør akkurat NÅ?!

Jeg og Petra ser på hverandre med et rampete flir, mens vi tetter den ene doen med avispapir. Ett toalett er fortsatt ikke tett, så vi sniker oss bort i lesekroken og henter et par bøker. Vi gjemmer dem i babyvogna, så tante er like blid, når vi triller forbi. Vi kan bare nekte, si at det ikke var vi. Vi er noen skikkelige røvere vi Petra, hihihi!

De andre barna sladrer, så vi får til slutt svi. De voksne blir sinna, men jeg og Petra bryr oss egentlig ikke, men, å nei, det hadde jeg ikke tenkt på… Hva vil foreldrene si?! Om de voksne også sladrer til dem. Vi spør pent om de kan tilgi oss for det vi nettopp har gjort. Og sier vi skal være greie resten av dagen om alle bare kan glemme, og ikke fortelle stort. Men de voksne sier det er alvorlig og at de ikke glemmer så fort. Pappa kommer snart og henter. Jeg kjenner jeg får vet-ikke-fjes, skulle ønske jeg bare kunne trylle meg helt bort.

Jeg får lage noe pent slik at pappa blir glad uansett. Hmm, la meg tenke, hva er det fineste han vet? Jeg husker at han liker tegningene mine, spesielt de store med masse farger. Han synes jeg er flink og nå skal han én gang for alle få se, at jeg er pappas aller beste gulljente. Jeg går entusiastisk bort og henter tusjene.

Nok en gang har jeg dårlig tid, for mye å gjøre i denne julestri, jeg lærer aldri. Heldigvis blir jeg alltid blid, når jeg endelig får hentet jenta mi. Vanligvis hiver hun seg rundt halsen min i gangen og er superblid. I dag kommer hun tuslende mot meg i gangen, med en tåre i øyekroken, det er noe hun vil si. «Næmmen, hva er det kjære snuppa mi?!» Hun sukker dypt og hulker engstelig: «Pappa! Ikke sant at du aldri ville tvinge meg til å ta såpedusj?!». «Hvorfor spør du om det skatt?», spør jeg granskende. Med store mørke dådyrøyne, svarer hun: «Pappa jeg elsker deg, jeg har tusja meg med tusj.»

Mer å lese på Namdalsavisa: