– Jeg føler meg veldig heldig

Glad Ett år etter operasjonen er Terje Tranaas tilbake i full vigør. Foto: Jonas Olsen
            (Foto: Jonas Olsen)

Glad Ett år etter operasjonen er Terje Tranaas tilbake i full vigør. Foto: Jonas OlsenFoto: Jonas Olsen

Nesten med en gang etter at de boret hull i hodet, begynte ting å virke.

Terje Tranaas
For i overkant av ett år siden fikk han hjerneblødning og måtte opereres i all hast. Det siste året har vært alt annet enn normalt for Terje Tranaas.

NAMSOS: Under en middag hos Sambandet-kollega Gunnar Pedersen slår Terje Tranaas hodet kraftig i ei bokhylle. Han tenker ikke noe mer over det, men slaget i hodet skal vise seg å være langt mer alvorlig enn det Terje først tenkte.

Ukene går, og Terje får hele tida en større og større fornemmelse om at noe ikke er helt som det skal. Han glemmer stadig mer og formen er ikke slik den normalt skal være. Ting som Terje før hadde full kontroll over, glemmer han hvordan skal gjennomføres. Etter ei stund begynner han også å miste følelsen i blant annet høyrehånda.

– Jeg hadde hjerneblødning. Den typen hjerneblødning som kalles kronisk subduralt hematom, forklarer Terje.

Det er kort fortalt ei blødning mellom hjernen og hodeskallen, ofte forårsaket av et slag mot hodet.

– Det var altså ikke blødning inne i hjernen, men mellom hjernehinnene. Jeg husker at jeg slo meg i bokhylla til Gunnar Pedersen. Jeg skulle ordne meg inne på et rom da jeg spilte sammen med Torghatten Band oppe i Brønnøysund. Da peiset jeg hodet i bokhylla hans. Det var styggvondt, forteller han.

Utover høsten begynte Terje å huske stadig mindre og mindre.

– Jeg måtte spørre om hva forskjellige ord var. Så begynte jeg å bli fysisk dårlig etter hvert. Da vi spilte med symfoniorkesteret i hallen her i Namsos, klarte jeg nesten ikke spille med høyrehånda. Den virket ikke. Høyrefoten dro jeg på og det var så vidt jeg kom meg gjennom «Dekksgutten». Jeg stusset selvfølgelig selv, og jeg var på veg inn til lege, men ble for sein den dagen jeg dro. Det var fredag 9. oktober i fjor, forklarer Terje.

Royal Albert Hall Terje Tranaas spilte i Royal Albert Hall i London.Foto: BJØRN TORE NESS

 

Oppdaget av lege

– Men så var jeg på middag hos Martin Hågensen. Da hadde Siegbrit, kona mi, en mistanke om at her måtte det være noe alvorlig galt. Vi hadde popquiz, og da jeg ikke engang visste hva Beatles var, begynte vi å lure.

En lege var også til stede på middagen, og han tok ulike tester på Terje. Han så raskt at Terje måtte komme seg på sykehuset.

– Jeg fikk komme rett fra middagen og inn på sykehuset. Der tok de en CT og det viste seg at jeg hadde hjerneblødning, forklarer Terje.

Deretter ble han sendt til Trondheim og St. Olavs Hospital med ambulanse, og inn på operasjonsbordet.

– Der tok de en vanlig boremaskin faktisk, og boret hull i hodet mitt for å lette trykket. Det er helt sant. Jeg var våken også. Da var det så stort trykk at blodet sprutet ut. Det hørtes ut slik det gjør hvis du borrer i ei plastplate og du får en form for rambling. Det var lyden jeg hørte, forteller Terje.

– Jeg følte at jeg var i så gode hender overalt, og jeg tenkte at jeg ikke kunne gjøre noe til eller fra uansett. Broren min og familien kom fra USA den dagen jeg ble innlagt. De ble kjempebekymret på grunn av det har vært litt historie med hjerneblødning i familien min. Han tenkte liksom at det var det. Nå kommer Terje til å bli plaget resten av livet.

Men slik gikk det ikke.

– Nesten med en gang etter at de boret hull i hodet, begynte ting å virke. Siegbrit fortalte at hun raskt skjønte at jeg var i ferd med å bli bedre, for da jeg ble trillet tilbake på rommet, begynte jeg å bli irritert på forskjellige politikere. Da jeg var syk, ble jeg så flat i engasjementet. Slik er ikke jeg, Jeg er engasjert, sier Terje.

I ettertid har han sett røntgenbilder av hjernen, og de viste at midtlinja i hjernen var buet.

– Jeg kunne rett og slett dødd av dette. Det er slik at hvis du får nok væske i hodet, går det nedover og lammer pustesenteret. Og da er det slutt. Det var på høy tid at hjerneblødninga ble oppdaget. Hele situasjonen var jo dramatisk i aller høyeste grad, sier Terje.

Etter at det verste sjokket hadde lagt seg og kreftene smått begynte å komme tilbake, var det flere ting Terje begynte å reflektere over.

– Jeg opplever det – kanskje litt flåsete sagt – men veldig «skatteinspirerende» å se hvor godt helsevesenet virkelig fungerer når du trenger det som mest. Jeg synes jeg ble tatt godt vare på, og samarbeidet mellom Namsos og Trondheim fungerer utmerket. At vi har brukt penger på dette, er jeg veldig glad for, sier han.

Syk Da Åge og Sambandet spilte sammen med Trondheim symfoniorkester var Terje syk uten å vite om det.Foto: Bjørn Tore Ness

 

Brev fra Åge

– Det er både dramatisk og mystisk å oppleve noe slikt. Det kommer virkelig nært – og du forstår at det ikke er mye om å gjøre før det kan gå virkelig galt. Det ble litt av en slutt på fjorårets sesong, slår Terje fast.

Mens han var syk opplevde han at kvaliteten over spillet bare ble dårligere og dårligere.

– Jeg har jo fått brev fra Åge Aleksandersen hvor han beskriver hvor dårlig jeg var, sier Terje og ler godt.

Brevet fra Aleksandersen kom i forbindelse med søknaden Terje skrev til Nav om sykepenger.

– Jeg strevde veldig med å få sykepenger etter at jeg i 30 år har drevet eget firma. Nå er det slik at du skal levere en såkalt A-melding med oversikt over hvor mye lønn som er blitt tatt ut i firmaet. Det skulle vært levert 5. oktober. Men det sier seg selv at det å levere et slikt skjema når du knapt vet hva du selv heter, blir vanskelig. A-meldinga ble ikke levert, og derfor fikk jeg ikke sykepenger, forklarer Tranaas.

Etter mye fram og tilbake fikk Tranaas etter hvert sykepenger.

– I forbindelse med dette skrev Åge et brev der han forklarte hvor mye dårligere jeg var til å spille sammenliknet med det jeg vanligvis bruker å være, og hvordan jeg oppførte meg mens jeg var syk, sier Terje.

Studio Heime i Namsos har Terje et eget studio han bruker titt og ofte.Foto: Jonas Olsen

 

Endret perspektivet

– Å bli syk gjør noe med perspektivet. Jeg ser hvor mye familien min stilte opp for meg. Kretsen blir på en måte enda tettere og enda viktigere. Spesielt nær familie, mener Terje.

– Når gjorde du den første jobben etter at du ble operert?

– Jeg spilte i desember. Det var et julebord i Trondheim sammen med flere fra sambandetgjengen. Da var jeg 90 prosent sykmeldt. Legene sier det tar ett år før du er tilbake i full vigør, og jeg var delvis sykmeldt til ut i juli. Jeg var faktisk sykmeldt da vi spilte i Royal Albert Hall, men ikke fullt. Jeg har hatt et fantastisk samarbeid med fastlegen min, og vi har hele tida vurdert situasjonen og her var det slik at hvis jeg prøvde å gå tilbake til vanlig jobbing, da ble jeg dårlig. Ordentlig dårlig. Jeg jobber mye nå, men jeg merker at hvis jeg jobber utrolig hardt, da blir jeg glemsk, sier Terje og gløtter stadig ned på telefonen på meldinger som tikker inn. Selv om det kun er ett år siden han nesten var døden nær, er han nå travlere enn noen gang.

– Jeg var i gang frampå våren. Da begynte jeg å gi på, men jeg var helt friskmeldt i august. Det var kanskje litt i tidligste laget. Jeg burde nok ha ventet til utpå oktober eller november. I dag må jeg avpasse farta litt mer enn jeg brukte før, sier Terje og legger til:

– Hele butikken blir litt mer sliten.

Etter at Terje kom heim fra sykehuset, begynte han smått å teste ut kroppen for å se om ting fungerte slik de skulle.

– Jeg skulle teste litt for å se om maskineriet funket. Det endte opp med at jeg knuste pianoet mitt, sier han og ler.

– Jeg trykte så hardt med høyrehånda at det røyk to-tre tangenter.

Woodland Før jul var Terje produsent for «The Last Waltz»-konserten under Woodland-festivalenFoto: Jonas Olsen

 

Øving, øving, øving

For å komme seg etter sykdommen har Terje brukt mye tid på å øve. Noe han selv mener har gjort at han nå er tilbake bedre enn tidligere.

– Da jeg kom tilbake i Sambandet-form, syntes jeg at jeg spilte bedre enn jeg har gjort på mange år, noe jeg tror er fordi jeg har øvd mye hele vinteren. Et lite mål jeg satte meg da var at jeg skulle være med på den lille turneen jeg og Thomas Brøndbo hadde, og det gikk veldig bra.

– På grunn av all øvinga, ser jeg nå at jeg klarer ting som jeg faktisk overrasker meg selv litt med. Jeg synes jeg har kommet bra ut av det, rent faglig da, legger han til.

Han sier også at de ulike tingene han er med på, gjør han på en bedre måte enn før.

Stor forskjell

Kontrastene i dag er store mot fjoråret på samme tid. Mens han løp rundt for å få alt på plass til Woodland-festivalens hovedkonsert, samtidig som han forberedte seg til sin skuespillerdebut sammen med Sigmund Kveli og Tone Måøy, var han i fjor sengeliggende på St. Olavs Hospital i Trondheim etter å ha fått boret hull i hodet.

– De som har greie på dette fortalte at jeg ikke kunne gått stort lenger før det hadde kommet til å gå galt, sier Terje.

– Hva har hele opplevelsen gjort med deg som person?

– Det gjør jo noe med deg når du sitter der etter en slik opplevelse og nærmest stirrer din egen udødelighet rett i hvitøyet. Du ser hva som er viktig å ta vare på, og du ser hva som er viktig å fokusere på. Samtidig – når du ser på alt jeg gjør nå – har jeg kanskje begynt å ta mye større sjanser. Jeg har spilt på ganske høyt nivå i mange år, men jeg har sjelden spilt mye her i området. Nå gjør jeg gjerne det hele tida. Da mener jeg kor og korps og slike ting. Det setter jeg pris på, og det er noe jeg har utrolig godt av å gjøre. Jeg har kanskje blitt litt mer fatalist omkring jobben min, sier Terje.

– Selve hjerneblødninga og den fokuseringa jeg fikk på verdier, gjør at jeg blir klokere i de neste jobbene jeg gjør også. Du ser bort fra uvesentlighetene og blir mer glad for at du får holde på med dette, legger Terje til.

Royal opplevelse Terje Tranaas spilte foran et fullsatt Royal Albert Hall under ett år etter hjerneblødningen. Foto: Bjørn Tore NessFoto: BJØRN TORE NESS

 

Å spille foran et fullsatt Royal Albert Hall under ett år etter hjerneblødninga, var ifølge Terje en sterk opplevelse.

– Det var helt absurd å stå der. Når vi kommer dit første gangen, var det helt sprøtt. Å være nede i garderoben hvor det står både Beatles, Rolling Stones og Frank Sinatra. I det hele tatt utrolig mye historie, og da klokka var slagen og vi skal ut på scenen. Bare det å gå ut og få den vennlige applausen midt i fjeset. Det var egentlig nok, sier han og ler.

– Når jeg går til plassen min og starter konserten, er jeg inne i Sambandet-bobla. Selvfølgelig er det tøft å ha spilt i Royal Albert Hall, men det å få spille musikk sammen med kompiser og virkelig holde på med det du synes er artig, det er det som betyr noe, mener Terje.

– Royal Albert Hall er bare toppen på kransekaka og helt fantastisk, legger han til.

Når førjulstida er over og roen senker seg litt, har Terje planer om å få pakket inn så mye som mulig på timeplanen i vinter – før han starter på med en ny sesong med Åge og Sambandet.

Han har slett ingen planer om å la hjerneblødninga legge en demper på arbeidsiveren.

Nå er Terje bare mer bevisst på de valgene han tar.

Mer å lese på Namdalsavisa: