Ellens herlige måneder i Kiwi-land

STORTRIVES Ellen Homstad fra Overhalla tilbringer dette skoleåret på New Zealand. Hun har skaffet seg mange nye venner, blant annet Nora som også kommer fra Norge, som her er på ryggen til Homstad.
            (Foto: Privat)

STORTRIVES Ellen Homstad fra Overhalla tilbringer dette skoleåret på New Zealand. Hun har skaffet seg mange nye venner, blant annet Nora som også kommer fra Norge, som her er på ryggen til Homstad.Foto: Privat

Jeg savner å gå i noe annet enn skjørt hver dag.

Ellen Homstad
Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Hun savner brunosten og Kåre Skarlands galskap, men uansett har Ellen Homstad (17) det som plommen i egget i Kiwi-land.

Nei, dette handler slett ikke om noen matvarekjede. «Kiwier» er imidlertid benevnelsen på befolkninga på New Zealand – «heimlandet» til Ellen Homstad fra Overhalla dette skoleåret.

– Om jeg har heimlengsel? Jeg venter faktisk fortsatt på at den skal komme, sier hun og ler.

– Jeg tror det er forskjell på heimlengsel og savn. Jeg skulle gjerne møtt familie, venner og friidrettsgruppa igjen. Jeg skulle likt å ta dem med hit og vise dem alt og alle. Og så savner jeg brunost på mammas nybakte brød, men samtidig vet jeg at alt det kommer til å være der når jeg kommer heim også, forklarer hun.

Hun medgir at aktivitetsnivået også gjør at det knapt blir tid til å lengte heim.

– Her er jeg alltid i aktivitet, og jeg har sjelden tid til å sette meg ned og bare tenke på de heime. Jeg vet at jeg bare har sju måneder igjen her – de fem første har gått så utrolig fort, så jeg må utnytte tida til å gjøre ting jeg har lyst til.

Hun kom til New Zealand på sensommeren – midt i skoleåret, siden man starter skoleåret i februar.

– Dette var det jeg var mest spent på – utfordringa med å komme midt i skoleåret, både med tanke på det sosiale og pensum. Med ekstra lesing og god hjelp fra en lærer, gikk det bra. Kiwier er utrolig åpne for nye folk, så jeg hadde venner så å si fra første dag, forteller hun.

Skolen hun går på har 1.800 elever, derav 50–60 internasjonale studenter. Skolesystemet er annerledes enn i Norge. Det er nye klasser, nye klasserom og nye lærere i hvert fag.

AKTIVITETER Ellen Homstad får ta del i mange aktiviteter under oppholdet. Her prøver hun New Zealands største huske...ned i et dalføre.Foto: Privat

 

Det er imidlertid ikke bare dette som er annerledes fra skolen hun går på i Namsos.

– Her bruker vi uniform. Det er ganske greit å ikke måtte gruble på hva man skal ha på seg om morgenen, men jeg savner å kunne gå i noe annet enn skjørt hver dag, smiler hun.

Et av fagene på skolen er «outdoor education». Noe som kan sammenliknes med FYSAK-faget heime.

– Gjennom dette faget dro vi i høst på en 115 km lang to dagers sykkeltur hvor vi sov i telt. Det var helt fantastisk, og vi var utrolig heldige med været. Dette var kjempeartig. Jeg ble kjent med nye mennesker, og New Zealands kyst viste seg fra sin beste side.

Savner Kåres galskap

Hun bor i en by som heter Lower Hutt, kun 15 minutter fra hovedstaden Wellington. I løpet av kort tid har hun skaffet seg mange venner, ikke minst gjennom friidretten.

– Jeg hadde kontakt med den lokale friidrettsgruppa her rundt et halvt år før jeg reiste, så jeg visste jeg hadde et miljø jeg kunne delta i, forteller hun.

– Ei uke etter at jeg kom dro jeg på min første trening og var ganske spent. Jeg ble tatt imot med åpne armer, og de har hjulpet meg på alle måter.

Hun tilhører ei treningsgruppe med utøvere fra 11–35 år, der de fleste er på Ellens alder.

– Treneren vår, Rod, minner meg faktisk litt om Eskil (Skarland, trener i Overhalla) fordi han vet hva han driver med og blir godt likt av alle. Også treningene likner en god del på dem heime, med ganske lik oppbygning og struktur.

STORT STEVNE Ellen Homstad er aktiv friidrettsutøver, og hun har fått delta i en rekke stevner på New Zealand. Her er hun sammen med klubbvenninna Nicole under et «nationals»-stevne.Foto: Privat

 

De fleste treningene foregår på en bane ikke langt fra skolen. I helgene drar Homstad & co. ofte inn til friidrettsstadion i Wellington og trener der.

– Vi har treninger tre eller fire ganger i uka og ofte stevne på lørdager. Her er det jo sommer nå, så sesongen er i gang. Den begynte i oktober, og siden den gang har jeg deltatt på en rekke treningsstevner, «regionales» – hvor regionen samles og konkurrerer, og «nationals» for skoler i Auckland.

Det sistnevnte stevnet er noe hun vil minnes ekstra, og ikke bare på grunn av at hun satte personlig rekord på 100-meteren.

– Opplevelsen av å være med på noe såpass stort på andre sida av kloden, er virkelig noe jeg kommer til å «ta med heim».

Hun stortrives i mlijøet, men medgir at det likevel ikke er «helt som Overhalla».

– Jeg savner det ekstreme samholdet og all tullinga mellom øktene. Kåre Skarland og den galskapen hans finnes det bare en av i hele verden, smiler hun.

Topp familie

Hun er del av en storfamilie under oppholdet på New Zealand.

– Jeg har vært utrolig heldig med vertsfamilien. Den består av vertsmor Marjorie og vertsfar Paul. I tillegg har jeg en tysk vertsbror på 15 år som drar om et par uker. Men dette er kun en liten bit av den store familien rundt oss. Vi har vertssøsken, kusiner, onkler, bestemødre, nevøer. Det er en herlig gjeng med mennesker i alle aldre, som jeg har blitt veldig glad i, sier hun.

Familien har også bidratt til at hun har fått oppleve landet på andre siden «av globusen».

– Vertsforeldrene mine har tatt meg med på en masse turer allerede – blant annet til landets største innsjø: Taupo, samt til området Auckland. Etter jul skal vi på campingtur lenger opp på nordøya – en ekte «Kiwi sommerferie».

Hun er imponert over naturen.

– I vårferien (oktober) dro jeg på en 10-dagers tur for internasjonale studenter. Virkelig noe av det mest magiske jeg har vært med på. Så mange steder, opplevelser og vennskap. Det er helt klart et av høydepunktene så langt. Sørøya er virkelig fantastisk. Naturen og menneskene er noe av det fineste man finner på denne kloden, sier hun.

HEIMBYEN Heimbyen til Ellen Homstad under oppholdet på New Zealand er Lower Hutt, en by med nærmere 100.000 innbyggere.Foto: Ellen Homstad

 

Merket ikke jordskjelv

Alt har imidlertid ikke bare vært idyll. For kort tid siden ble New Zealand rammet av et jordskjelv som målte 7,8 på Richters skala.

– Utrolig nok presterte jeg å sove meg gjennom det, mens resten av byen var i panikk hele natta. Jeg våknet til mange meldinger neste morgen. Vi har ikke så mange skader her, men de river kinoen og en del parkeringsplasser.

Om hun «mistet» hovedskjelvet, så har hun fått oppleve naturkreftene.

– Jeg fikk oppleve noen etterskjelv som ble målt til seks på skalaen. Det var en opplevelse det også. Vi fikk også et tsunamivarsel, en liten tornado, storm og den største flommen på mange år i den samme uka. Litt mer action enn i Norge. Jeg fikk virkelig oppleve at vi bor på «the ring of fire».

Rik kultur

Hun har lært seg kulturen på øya å kjenne, og da spesielt Maori-kulturen som landet er flink til å ivareta.

– Maoriene er urfolket på øya, mye som indianerne i Amerika. De har en utrolig rik og interessant bakgrunn. Jeg har fått lært litt av språket deres, spist tradisjonell mat, og fått være med til en «marae» – templet til befolkninga.

– Hva med julestemning?

– Den er det dårlig med. Det er lyst til nesten klokka 22 på kvelden. De spiller julesanger rundt omkring, og juletrær har begynt å dukke opp, men jeg synes det er merkelig fordi jeg mentalt sett er innstilt på at det er juli nå, siden det er sommerferie her. Forvirring på høyt nivå altså, smiler hun.

– Jeg får heller satse på skikkelig jul neste år, legger hun til.

FAMILIEN Ellen Homstad sammen med sin vertsfamilie under oppholdet. Vertsmor Marjorie og vertsfar Paul, med vertsbror Anton til høyre, som dro heim til Tyskland denne uka.Foto: Hovd

 
Mer å lese på Namdalsavisa: