NA-spaltist

Jakten på den forsvunne kopp

Bilde:
            (Foto: Privat)

Bilde:Foto: Privat

Foto: Privat

For rundt 20 år siden kom politimesteren i Kongsberg, Geir, på besøk på Haugen Keramikk. Han likte tingene til mamma svært godt, og dro hjem med flere keramikkgjenstander. Men i tillegg handlet mamma av han: Som hobby lagde han nemlig ting i treverk, og hun anskaffet seg en kniv og en håndskåret turkopp.

Geir hadde lagd kniver og kopper siden han var liten, og var en aktiv friluftsmann. Han hadde jobbet med reindrift sammen med samer og familien hadde tette bånd til Bindal, hvor han var lommekjent. Geir gjorde seg stor flid når han lagde sine nyttekreasjoner i tre og bein, og hadde alltid øynene med seg på tur, for å finne gode emner i skogen. Mønster og teknikk var egenutviklet, men inspirert av gamle tradisjoner.

Gjennom hele min oppvekst framsto den koppen og kniven som det vakreste og mest solide jeg hadde sett av tre- og beinhåndverk. Sorgen var derfor stor da mamma fortalte at koppen var forsvunnet:

Mest sannsynlig på en opptreden med damekoret Koreill. De hadde kledd seg ut som huldrer da de opptrådte for Trollstua barnehage på Skage, og da hadde koppen vært en del av kostymet. Før forestillinga hadde koret gjemt seg i skogen utenfor barnehagen, og mamma mistenkte at koppen kunne ha forsvunnet da. Men hun var ikke sikker. Det hadde gått noen uker før hun oppdaget at koppen var borte, og det var ikke engang sikkert den var forsvunnet på opptredenen. Det var mange steder den kunne ha blitt av.

Årene kom og gikk, men koppen var og ble borte. Og det var et slags savn i familien, for det var virkelig et klenodie. Men siden vi ikke visste hvor den kunne være, var det ikke aktuelt å sette i gang noen leteaksjon heller.

Jeg og kona bor i Oslo, og i høst dro vi på sopptur med konas onkel og tante, som også bor der. Tanten (Grethe) er oppvokst i Ytre Namdal, og i kaffepausen på turen viser kona fram sin nyeste ervervelse: En turkopp som vi kjøpte da vi var i Namdalen i sommer, nærmere bestemt på Skånaliseter gårdsysteri.

Der er vi hvert år for å hamstre ost, men i år fant kona seg også en fin turkopp i den lille butikken. Koppen er fin, og det synes tante Grethe også. Men da kommer hun på en annen turkopp hun har sett, nemlig en som hennes søster – Turid Inger Valen, som bor i Overhalla – hadde hatt da de møttes i sommer. Søstrene hadde for første gang på mange år hatt et søster-treff i Ytre Namdal, i anledning at Turid Inger hadde bygd seg hytte ikke langt fra stedet de voks opp.

I en kaffepause på tur blant knausene der ute, hadde Grethe hadde lagt merke til at Turid Inger hadde en så nydelig turkopp. Den hadde vært helt spesiell: Lagd av en tynnskåret, mørk rilkule, med presist innfelt bein og vakkert utskårne mønster. Hun hadde spurt henne hvor hun hadde fått tak i en sånn kopp, og det rare, forteller Grethe, er at søsteren hadde funnet den i skogen.

Jeg tror ikke mine egne ører. Kan dette være mamma sin kopp? Den forsvant jo for over tre år siden? Grethe forteller videre:

Da Turid Inger fant koppen hadde den ligget godt nedi jorden, og vært nesten helt dekket av blader og barnåler. Bare en liten del var synlig, så den måtte ha ligget der svært lenge. Hun fant den for rundt to år siden, i skogen over barnehagen på Skage. Eieren var blitt etterlyst blant barnehageansatte og bekjente, men ingen kjente til det lille kunstverket av en turkopp.

Dette høres for godt ut til å være sant, tenker jeg, men forteller om mammas forsvunne kopp, og spør om det var initialer gravert i koppen. Jo, det var det, mener Grethe.

Jeg kontakter Turid Inger på Skage, og spør om initialene tilfeldigvis er L.A. (Liv Aursand), og om det kan være koppen mamma mistet. Noen SMS-utvekslinger senere blir det konstatert at ja, det er den! Det var rett og slett et lite hverdagsmirakel.

Tre personer, flere landsdeler og mange hundre kilometers reise måtte til for at koppen skulle finne tilbake eieren sin. Men nå har mamma fått den tilbake! Og den var i imponerende god stand (se bildet). Den hadde ligget over et år utendørs, og kvaliteten hadde berget den fram til Turid Inger fant den. Men det var også flaks at den var blitt liggende under ei lita gran og fått i hvert fall litt beskyttelse fra naturkreftene.

Vi klarte også å spore opp kontaktinformasjonen til Geir. Han lever fortsatt i beste velgående og lager fortsatt kopper og kniver på fritida. Så nå skal begge tantene bestille seg kopp hos han, og jeg har allerede mottatt min egen kopp og kniv. Disse skal jeg bruke så ofte jeg kan.

For på et vis er det bedre å miste noe man virkelig har brukt, enn at det bare ligger og støver ned. Dessuten tror jeg det er sånn: At dersom ting er laget med kjærlighet vil de også savnes med hjertet, dersom de skulle forsvinne – og da øker også sjansen for at de kommer til rette.

Med dette vil jeg ønske dere en god avrunding på 2016, og (snart) et riktig godt nytt år!

Mer å lese på Namdalsavisa: