I Sp der alle tenker likt, tenker ingen?

RÅSTOFF: Biodrivstoffet fra «matvarer» har lagt grunnlaget for en videre satsning på biodrivstoffproduksjon med trevirke og avfall som råstoff, skriver Hans Martin Storø.
            (Foto: Illustrasjonsbilde)

RÅSTOFF: Biodrivstoffet fra «matvarer» har lagt grunnlaget for en videre satsning på biodrivstoffproduksjon med trevirke og avfall som råstoff, skriver Hans Martin Storø.Foto: Illustrasjonsbilde

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

I NA den 16.12.2016 hadde den tidligere Senterpartipolitikeren Agnar Moe (bl.a. ordfører i Fosnes 1979-83) en kronikk om biodrivstoff, hvor han gjentok og forsterket de kritiske røstene mot arbeidet med å få realisert det «grønne skiftet», som har kommet gjentatte ganger fra Sp kretser i de siste månedene.

Det er merkelig at det vi i utgangspunktet trodde var oppegående samfunnsengasjerte ressurspersoner, til de grader demonstrerer at de ikke skjønner sammenhengen i syklusene i naturen, hvor fotosyntesen er den desidert viktigste. Her plasserer Senterpartiet seg på nytt sammen med klimafornekterne på Frp sin høyre fløy, og tilsvarende høyrefløyen i det republikanske partiet i USA.

Når Moe sin konklusjon er at Norge sitt beste bidrag til det globale klimaet, at all norsk olje og gass bør gjøres tilgjengelig for å «redusere utslippene av mer skadelige klimagasser», gir det grunn til å reise spørsmål om Moe i det hele tatt har skjønt hva fotosyntesen og karbonkretsløpet innebærer? Olje og gass som ligger i naturlige deponier under havbunnen på norsk kontinentalsokkel, er deponert der i førhistorisk tid, av forskjellig geologisk aktivitet.

Den ligger trygt lagret om vi ikke pumper den opp, men tilføres kretsløpet og øker CO2 konsentrasjonen i atmosfæren om vi pumper den opp. Biodrivstoff derimot, vil bruke ressurser som er en del av kretsløpet, og utnytter til energi en karbonkilde som uansett ville blitt tilført atmosfæren via forbrenning eller forråtnelse i den nærmeste framtid. Samtidig vil dyrkingen av skog og andre planter bidra til at tilsvarende karbon bindes pånytt i plantemateriale, når de aktuelle arealene pånytt tilplantes etter hogst eller innhøsting.


 

Spesielt angriper Moe produksjon av biodrivstoff fra jordbruksprodukter som raps, mais og sukkerrør. Noe som er en direkte villedning av leserne, da ingen mener at disse råstoffene skal utgjøre volum av stort omfang i biodrivstoffproduksjon. Disse drivstoffproduksjonene har kommet av to årsaker, overproduksjon i jordbruket rundt år 2000 krevde alternativ anvendelse av noe volum, som verdens befolkning på det tidspunktet ikke hadde behov for til matforsyning. Samt at disse råstoffene rent teknologisk kunne omdannes enkelt til drivstoff, og at dette så kunne benyttes til å testes ut for innblanding i fossilt drivstoff. Slik har dette biodrivstoffet fra «matvarer», lagt grunnlaget for en videre satsning på biodrivstoffproduksjon med trevirke og avfall som råstoff.

Når det nå bygges en ny fabrikk på Skogn for å utnytte hogstavfall og slam fra papirfabrikken til biogass, som skal benyttes som energi til bl.a. bussene i Trondheim og fergene på Trondheimsfjorden. Mener da Moe at det i dette tilfellet ville vært bedre å benyttet naturgass fra Haltenbanken, og la hogstavfall og slam råtne og slippe ut CO2 gass i tillegg?

På samme vis vil en satsing på biodrivstoff åpne for etableringen av en ny norsk industri, som utnytter norsk massevirke til nye produkter. Skal vi bygge en slik ny industri, må vi imidlertid først ha et marked for disse produktene.

Med optimal utnyttelse av massevirke, kan 1 m3 gi ca 110 liter etanol og 90 liter biodiesel. Disse 200 liter biodrivstoff pr m3, medfører at Skogn sitt opprinnelige virkesforbruk på 1,1 mill m3, har potensiale til å dekke ca 5% av drivstoffforbruket i Norge. Dvs om vi hogger 15 mill m3 av den årlige tilveksten på ca 25 mill m3 i Norge, utnytter 5 mill m3 til trelast og de resterende 10 mill m3 til biodrivstoff produksjon, kan vi dekke halvparten av landets drivstoff forbruk med Norsk trevirke som råstoff.

Så har Moe rett i at i våre storbyer og andre tettbygde strøk med stor trafikk, kan lokale konsentrasjoner av avgasser medføre helseplager. Det er en viktig årsak til den store satsningen på innfasing av el biler som er gjennomført i de siste årene. Samlet sett vil en sterk satsning på elbiler, elektrifisering av de gjenværende dieseldrevne jernbanestrekningene og en innfasing av biodrivstoff, gi mulighet til en helt karbonnøytral transportsektor i Norge.

Dette åpner igjen et enormt potensiale for skognæringen, og kan skape en helt ny framtid i tradisjonelle skogbruksbygder som Namdalseid. Med en ny lønnsom foredlingsindustri som benytter massevirke som råstoff, kan etterspørsel og betalingsevne for massevirke og industriflis øke betydelig.

Tar vi et enkelt eksempel, er massevirkeprisen nå på ca 210,- kr pr m3, mens den var på 616,-  kr pr m3 i 1980 og 1.074,- kr pr m3 i 1956, når vi justerer kroneverdien til 2016 nivå. Skal landets skogeiere pånytt kunne få en rettferdig betaling for de verdier som skogressursene representerer, må et marked for nye produkter skapes. Men for å få løst den utfordringen, kan ikke skogeierne forvente støtte fra Senterpartiet og deres representanter, som Moe og Slagsvold Vedum, m.fl. For der alle tenker likt, tenker ingen!








Mer å lese på Namdalsavisa: