FOR EGEN REGNING

Hvorfor «disser» vi oss selv?

DUGNAD Da dagslyset begynte å komme, var allerede 25 mann i sving for å bidra til at siste helgs NA-karusell kunne avvikles på Spillum. Et bevis på at dugnadsånden lever – i beste velgående.
            (Foto: Svein-Tore Hovd)

DUGNAD Da dagslyset begynte å komme, var allerede 25 mann i sving for å bidra til at siste helgs NA-karusell kunne avvikles på Spillum. Et bevis på at dugnadsånden lever – i beste velgående.Foto: Svein-Tore Hovd

Mathias Mørkved kikket bortover en stadion som i løpet av noen timer var helt forandret. Der det hadde vært «grøntområde», lå det nå skiløyper klare til å ta imot 130 skirekrutter til NA-karusell dagen etter.

– Det er i alle fall feil å si at dugnadsånden er død her, sa han og nikket tilfreds.

Mange timers jobb

Som rennleder for det første skirennet i Namdalen i 2017 var det slett ikke rart at Mørkved var fornøyd. Værgudene hadde ikke spilt på lag, og da måtte han be om hjelp.

I grålysninga denne lørdags morgenen var det etter hvert svært mange som tok tak. Maskinelt kjøretøy gikk i skytteltrafikk og transporterte snø til ulike steder i løypa, der arbeidere med skuffer og spader overtok. Da jobben var gjort mange timer senere, kunne løypesjefen konstatere at skirennet kunne gå som normalt dagen etter.

Takket være dugnaden.

Samme visa

Men bli med meg noen år tilbake i tid. Til årene rundt 1990. Da hadde NA-sporten en føljetong om tillitsmannskrisen i namdalsk idrett. Fra det ene idrettslaget etter det andre ble det meldt om manglende interesse for å ta verv.

Det gjorde inntrykk på en ung journalist som var på disse årsmøtene, å oppleve at alvorstyngede menn tegnet et så dystert framtidsbilde for idretten. For viljen til å stille opp for idretten var borte, ble det sagt. Dugnadsånden var over, ble det slått fast.

Rekk opp hånda den som har hørt det samme i dag!

For det er samme visa fortsatt. Det er blitt sagt så mange ganger at dugnadsinteressen er på hell, at det nærmest er blitt en vedtatt sannhet.

Jeg er ikke enig. Og det er de neppe på Bangsund heller. Der de har bygd seg et prektig klubbhus – på dugnad. Eller i Rørvik, der mange flotte turstier er realisert etter omfattende dugnadsjobbing. For ikke snakke om kommunen Lierne, som er stormakt i namdalsk idrett på grunn av ildsjeler av en annen verden.

Det er heller ikke bare synsing å påstå at det gjøres en formidabel jobb. En undersøkelse viser nemlig at det frivillige engasjementet har vokst med over 50 prosent siden 1997, og der det spesielt innen idrett er et stort engasjement. Tall fra 2009 viser at det ble jobbet formidable 30.000 frivillig årsverk innen idretten det året.

Det norske ordet

Hvorfor jeg skriver dette?

Rett og slett i et forsøk – og et ønske om – at norsk idrett slutter å «disse seg ned», men i stedet viser brystkassa og framsnakker jobben som gjøres.

Forleden holdt jeg et foredrag til noen av våre nye landsmenn om hvordan norsk idrett blir drevet.

Dette var ei gruppe personer som kom fra samfunn der de var vant til at idretten var statlig styrt og idrettsanlegg stort sett var i offentlig eie.

Jeg kjente hvor stolt jeg var av å kunne presentere den norske modellen – som handler om fellesskapsverdier, om idrettslige møteplasser, om vafler og kaffe, og om alle årsverk som legges ned i frivillig arbeid. Og der idrettslagene, som de minste som Botnan IL og Statland IL – og de store – som Rørvik IL, Namsos IL Fotball, Overhalla IL og Kolvereid IL, alle er tuftet på nøyaktig det samme: Dugnad!

Trolig det fineste – og det aller sterkeste – av alle ord i idretten.

Det er faktisk Norges nasjonalord også – det ble det vedtatt å være i 2004.

Akkurat det forteller også om hvilken plass og rolle fri- villigheten har i det norske samfunn.

Du kan med god grunn begynne å snakke varmt – og stolt – om dugnadsånden.

For Mr. Mørkved har rett. Dugnadsånden lever – i aller beste velgående!

Mer å lese på Namdalsavisa: