Sanitetsdame med stort hjerte

Stort hjerte Navn: Tove Fjerdingen. Alder: 68. Bosted: Bjørlia på Høylandet.
(Foto: Birger Aaro)

Stort hjerte Navn: Tove Fjerdingen. Alder: 68. Bosted: Bjørlia på Høylandet. Foto: Birger Aaro

NA 100år - jubileumstilbud

- Prøv oss i 100 dager for kun 100 kr!

Flere nyheter

For over 100 år siden satte sliperiarbeideren Wilhelm Flotvik seg i en færing for å samle penger til å starte ei avis

Tilbake dit eventyret startet

Barn utsatt for vold - livstruende skadd

Foreldre pågrepet og siktet

Ressursfordelingen i Helse Nord-Trøndelag

PR-kåte overleger eller varsko om noe galt?

Frivilligheten står sterkt på Høylandet. For Tove Fjerdingen er frivillighetsarbeid en berikelse på mer enn en måte.

Det er mange som sier at pensjonister har det travlere enn noen gang. Og i mitt tilfelle er det nok sant. Men jeg har det frivillig travelt, og det er en travelhet som gir mye mer enn det koster, sier Tove Fjerdingen som etter et langt liv i helsevesenet nå er pensjonist. I alle fall nesten.

– Jeg er nok et «ja-menneske». Når noen spør meg om å være med på noe, så leter jeg ikke etter unnskyldninger for å si nei. Har jeg mulighet, så stiller jeg opp.

 

Her er flere stolte namdalinger!

 

Det betyr blant mye annet ei lang rekke med verv. Leder i Øyvatnet sanitetsforening, nestleder i fylkesstyret for saniteten, leder i Høylandet historielag og styreleder i Frivilligsentralen.

– I tillegg til frivillig arbeid er jeg så heldig at mine tidligere arbeidskolleger i heimetjenesten fremdeles spør meg om å ta noen vakter. Og det betyr mye å møte både de jeg har jobbet i lag med og de pasientene som jeg etter hvert har blitt godt kjent med, sier hun.

Gjør godt å bli spurt

– Jeg tenker litt på det en og annen gang. Jeg har det nok travelt inn imellom, og man blir sliten. Men alternativet er verre. Jeg trives veldig godt på heimplassen min i Bjørlia på Øvre Høylandet, men jeg kan ikke være der hele tida. Det at folk ringer og vil ha meg med på alt mulig, er en berikelse. Alternativet til å ha det travelt er at ingen spør, og det er mye verre, sier Fjerdingen.

Da vi møtte henne denne uka, var hun i full jobb på Frivilligsentralen.

– Jeg prøver å stille opp og hjelpe til om det er en mulighet. Nå er daglig leder syk, og når jeg har mulighet, tar jeg gjerne noen vakter her.

 

Stolthet

– Det gjør meg stolt å si at jeg er fra Høylandet. Det er det mange grunner til. Det er en god kommune å bo i. God skole, gode helsetjenester og ikke minst er jeg ikke så lite stolt av at det er damene som rår i Høylandet, sier hun med et stort smil. Et smil som for øvrig dukker opp ganske ofte.

Hun er også stolt over at bygdefolket fremdeles hegner om de gamle idealene der man gjør en innsats for fellesskapet.

– Vi som bor på bygda kan ikke sitte og vente på at andre skal gjøre alt for oss. Vi må ta et tak selv, og vi må være villige til å gjøre noe for andre uten at vi absolutt skal ha noe igjen for det i form av kroner og øre.

Hun mener å se ei negativ utvikling på større steder.

– Heldigvis kan jeg med stolthet si at på Øvre Høylandet stiller folk opp. De kommer på arrangement, de arrangerer, de kommer på dugnader og de hjelper til når det trengs. Det er godt å se.

Fineste plassen

– Jeg har vært utrolig heldig med å få vokse opp i Bjørlia. Det er det fineste stedet i Namdalen.

Men den innsikten har kommet etter hvert.

– Jeg var borte fra Bjørlia i noen år før vi fikk tilbudet om å overta. Vi bygde nytt hus, og selv om jeg trivdes godt, syntes jeg kanskje ikke at det var noe spesielt med å bo her.

Men når de fikk besøk, ble gjestene stående og se henført ut av stuevinduene.

– Etter hvert gikk det opp for meg at Bjørlia faktisk er noe spesielt. Det er noe eget å se ut over et blankstille Øyvatn en tidlig morgen. Det å se elgen, reven eller gaupa som går forbi. Mange sier det er avsides, men kanskje avsides er bra noen ganger.

Mer å lese på Namdalsavisa: