For egen regning

Kulturkanonen er ladet

(Foto: Eivind Berre – bassist i D.D.E.)

Foto: Eivind Berre – bassist i D.D.E.

Flere nyheter

Fornyet åremål og nominasjon til gjev pris

En god dag for Petter

Fylkesleder i Norsk forbund for utviklingshemmede reagerer

– Trist og diskriminerende

Leka og Bindal kan få fortsette som selvstendige kommuner

«Jeg er så rørt at nå renner tårene»


Her bli det liv! Det var kanskje det kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tenkte da han lanserte ideen om en norsk kulturkanon – ei slags populærliste.

Partiet Høyre skal fornye seg og i lommene på de nye klærne bør det være noe mer enn skattelette til de aller rikeste.

Leder i programkomiteen vil stable på beina en kulturkanon etter modell av den danske. Det var å be om å bråk. Reaksjonene fra de andre partiene var samstemte. Et gammelt Frp-forslag vil ikke de være med på – det bygger opp under nasjonalismen på en helt feil måte, mente mange av politikerne.

Dette er ukultur på sitt aller verste, kom det fra kulturledere. De skulle ha seg frabedt at politikerne blander seg opp i hva som er bra, bedre, best og ikke god norsk kunst, og kulturtradisjoner for øvrig.

Røe Isaksen klarte i alle fall å provosere og engasjere. Som så mange ganger her til lands, ble det også i dette tilfellet en svart/hvitt-debatt. Debatten havner i kommentarfeltene i sosiale medier, og da er det gjort. Dermed kan vi gå glipp av gode diskusjoner om eksempelvis hvilke kunstnere og musikere som har betydd noe for Kari og Ola Nordmann over tid, og i hverdagen.

Selv har jeg alltid syntes det er stas med slike lister og lese begrunnelsene for hvorfor de og den topper listene. Det være seg innen idrett, årets platealbum, viktigste artister og bøker. En kan være uenig, en kan lære noe, og best av alt; oppdage noe nytt. Slikt engasjerer.

Sett at jeg fikk æren av å plukke ut en kandidat til lista til Røe Isaksen. Du verden det er mange å velge blant, som Åge, RBK, Jo Nesbø, DumDum Boys osv.

Jeg holder en knapp på D.D.E. De selvutnevnte kongene med hovedsetet i Namsos.

Hvorfor? Ut over at de er blant de mestselgende artistene i landet til alle tider, at de i 25 år vært over hele landet og spilt, og fortsatt er like ettertraktet, er det folkeligheten og nærheten til folk flest som bringer dem rett til topps.

Dette var bandet som ble slaktet av musikkanmeldere over det ganske land. NA ble smått hånet da vi ga dem høyere terningkast enn VG og Dagbladet da det ene slageralbumet etter det andre kom i hyllene.

Vi kjenner alle historien. D.D.E. vant folket, og gjør det fortsatt. For et par år siden ville handelsstanden og Sør-Odal kommune gi sine innbyggerne en gratis fest som et ledd i sitt omdømmeprosjekt. Hvem var mest naturlig å hanke inn? Jo, D.D.E. En konsert til alle i Skarnes sentrum. Jubel og stas – og som alltid liv, røre og rai rai. For de skuffer aldri! For de vet hva som kreves av dem, og hander deretter.

Det er ikke gjort ei håndvending å definere folkelighet. For meg rekker det å skru på mimreknappen hvor ungene i Vika opptrådte med sanger av D.D.E. Til bildet av at statsminister Jens Stoltenberg med blanke øyne sto på scenen og kom med sin dype kjærlighetserklæring til bandet. Vi har alle sett hvordan Bjarne Brøndbo kan fyre opp tusenvis av trauste trøndere på ett blunk.

Kanon, som svenskene sier.

I løpet av et langt liv kan vi alle bli syke. Låtskriver og gitarist Frode Viken har fått mer av den sorten enn de fleste av oss. Under et besøk på sykehuset i Namsos sa han følgende:

– Jeg er ikke så aller verst fornøyd. Det er ikke alle forut å sette spor etter seg. Det å kunne bety noe for noen i dag og i framtida. For musikken vår vil være med lenger enn meg.

Nå er Frode tilbake på scenen. Som når trekkfuglene kommer, er det et godt tegn for framtida. Nye slagere er på tur.

Mens D.D.E. var på det mest «hotte», fikk jeg denne fleisen, opptil flere ganger: «Kan ikke dere skrive om noe annet i NA, enn disse i D.D.E.?»

Den gangen som nå er svaret det samme: Vi har egentlig skrevet altfor lite. I alle fall målt ut fra kriteriet popularitet. Landet over.

Konger har som regel tungt for å abdisere. Heldigvis.

Mer å lese på Namdalsavisa: