Sosialt deprimert

:  FOTO: BEN WHITE
            (Foto: Ben White)

: FOTO: BEN WHITEFoto: Ben White

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

«Hvis du hadde flytta til New York, hadde jeg kanskje ikke visst om du var ulykkelig», sa jeg til ei venninne over en drink en dag. Det var bare et kjapt tankeeksperiment, men jeg fortsatte å tenke på det. For det rommer en del av tida vi lever i som både er veldig sann og veldig trist.

Ikke at det har noe med venninna mi å gjøre. Hun er blant mine nærmeste, vi snakker om det meste og hun skal heldigvis ikke flytte. Men det har noe med våre tilgjengelige møteplasser å gjøre. For folk vi ikke møter fysisk, møter vi gjerne i sosiale medier som Facebook, Snapchat, Twitter og Instagram. Her deler vi våre lykkeligste øyeblikk, våre morsomste opplevelser, de stolteste minuttene av våre liv og de sakene som engasjerer oss mest, og slik holder vi kontakt med hverandre uansett hvor vi er i verden. Tror vi.

Men det er først og fremst en nypolert 17. mai-versjon av oss selv vi viser fram i disse kanalene, hvor vi alle har blitt en form for kjendiser med et omdømme å bevare. Vi forteller hverandre mye om våre nyvaskede kjøkken, harmoniske barn, fine ferieturer og gode middager. Vi forteller mindre om de gangene vi krangler på hotellrommet, hever stemmen til vrange unger, finner støvdotter bak sofaen og spiser gjennomsnittlige fiskegratenger. Og det siste skjer tross alt oftest.

I en verden hvor falske nyheter og fakta er en hovedtrend, er historiene vi forteller om oss selv fortsatt de mest usanne. Hvorfor er det sik? Vi sitter jo og klager vår nød over et glass vin, kan vi ikke gjøre det på nett også?

Vi blir i alle fall ikke bedre til sinns. I fjor la medisinsk institutt ved amerikanske University of Pittsburgh fram en studie som viser at jo mer du bruker sosiale medier, jo større risiko har du for å bli deprimert. Årsakene er flere, blant annet økt eksponering for negative kommentarer eller det faktum at avhengighet eller opplevelsen av å bruke tid på noe meningsløst, i seg selv fremmer depresjon.

Den viktigste grunnen er likevel at vi blir misunnelige, særlig på den idealiserte versjonen av andre brukere. Flere av de vi jevnlig møter i sosiale medier, møter vi aldri i virkeligheten, og det vil alltid være mange som vi oppfatter som mer suksessfulle og attraktive enn oss selv. Alle konkurrerer vi også med superbrukere i vår vennekrets – de som har mange venner og får mye respons på alle sine innlegg. Det er alltid noen som får flere tomler opp enn deg, og det får du stadige påminnelser om.

Jo mer vi ser av folk som har det bra, jo flere muligheter får vi til å evaluere oss selv i et negativt lys. Sannheten om de sosiale mediene er også at vi alle bruker dem alene. Selv med andre mennesker i rommet, er vi ensomme i vår egen nyhetsstrøm.

Vi blir deprimert, altså. Men det er de færreste som ønsker seg en Facebook-vegg full av ulykkelighet, så det sier vi ingenting om. Dessuten er de sosiale mediene innrettet for at vi alltid har sterke, polariserte følelser. Vi må ta stilling til om vi er sure, blide, oppgitt eller sinna og kommunisere med det som utgangspunkt. Men er det noe vi vet om depresjon, så er det at den ofte kommer i form av likegyldighet.

Hvilken kombinasjon av kolon, bindestrek og parentes bruker vi for å uttrykke den? Hva slags vei skal tommelen gå – litt sånn slapt rett ned? Er det i det hele tatt rom for å være likegyldig lenger?

Hadde jeg visst det om venninna mi bodde i New York og var ulykkelig? Jeg liker jo å tro det. Samtidig ble jeg litt redd av samtalen vår. Redd for at vi ikke klarer å passe på hverandre like godt som før. Redd for at det er for mye vi ikke forteller hverandre, for at det er for lite takhøyde for å si fra når man har det vondt, og derfor også mindre rom for ikke alltid å ha det bra. Kanskje er det ikke lenger noen som fanger deg når du faller, rett og slett fordi ingen så det skje.

Bør vi derfor forlate de sosiale mediene for å redde oss selv? Nei, det har jeg ingen tro på. Internett har blitt en altfor integrert del av de fleste av oss sin hverdag og måte å være sammen på. Jeg tror derimot at vi må være mer varsomme med oss selv og andre. Det kan vi gjøre ved å bli mer bevisste, både på hvordan vår oppførsel der inne i dataskjermen påvirker oss. Vi kan stadig minne hverandre på at ingen viser hele bildet. Det finnes alternative historier og sannheter som ikke blir fortalt i et stort, åpent nett.

Og så er kanskje konklusjonen at personlig kontakt aldri kan erstattes. Vi må fortsette å snakke med hverandre, se på hverandre, ta på hverandre og drikke vin med hverandre, også utenfor dataskjermen. Enten det er i Oslo, New York eller Overhalla.

Mer å lese på Namdalsavisa: