NA-spaltist

Hold det for deg selv, for guds skyld

(Foto: BJØRN TORE NESS)

Foto: BJØRN TORE NESS

Flere nyheter

Øyvind Foss og Irja Lipsonen Foss ble hedret med Nidarosen i Ranem kirke

Holdt prisen skjult for hverandre

«Li-tausin» viste styrke i helgas rankingturnering

– Nå har vi lagt lista

Historisk biskop Herborg Oline Finnset på sitt første besøk i Namdalen

Feiret kirkejubileum med lekværingene

Jeg har vært på konsert, og betalte tydeligvis ganske mye penger for å se innsida av snapchat-en til tilfeldige mennesker, fremfor å se bandet som var på scenen.

Vi spoler ei uke tilbake. Jeg har gledet meg i månedsvis. Nesten årevis, for jeg har aldri sett Green Day live før, men hørt musikken på loop så mange ganger at det er et under at CD-ene mine fortsatt henger sammen. Vi toger inn i Oslo Spektrum, oppvarmingsbandet går i gang, og plutselig, som ut av ingenting står Green Day på scenen.

Jeg strekker meg på tå for å se bedre, og blikket havner rett inn i ti mobiltelefoner. Jeg ser ikke vokalist, bassist eller noen som helst. Bare folks hender og mobiler. Og jeg blir dritforbanna. Det var jo ikke dette jeg kom hit for. Brått hadde jeg et ekstremt behov for å komme meg så langt frem mot scenen som mulig, ikke fordi det er kult å stå foran, men fordi jeg var dritlei alle mobilene.

La oss bare ha alt på det rene her: jeg elsker sosiale medier. Jeg jobber med sosiale medier og bruker veldig mye av min våkne tid på å tenke på teknologi og internett. Men alt har en tid og et sted. Så på samme måte som at du ikke står på ski ned Karl Johan, bør du unngå å streame en hel konsert til Facebook (ja, det skjedde på ekte. Og nei: det er ikke lovlig.)

Hva skjedde med det å leve her og nå? Og så dele etterpå? Slik som vi gjorde før. Vi delte historiene med venner i ettertid, og brukte ord og kanskje noen få utvalgte bilder til å supplere fortellingene. Nå derimot synes veldig mange det er helt greit å ta opp ti og ti sekunder av en konsert, og bruke halve tida si på å komme på noe vittig å legge til som tekst og sende direkte til alle vennene sine umiddelbart. Gratulerer, du har akkurat sendt folk et elendig opptak som de aldri kommer til å få glede av.

Jeg skjønner helt oppriktig ikke hva folk skal med et skurrete mobilopptak av Green Day. Mobilen gjør lyset jævlig, lyden minst like ille, og fordi alle hopper og beveger seg, får du ikke et stødig opptak. Kan du ikke bare legge mobilen ned i veska, og bli med på å hoppe? Kan du ikke bli med på å synge av full hals – og glede deg over denne gjengen som akkurat har tatt turen fra California for å være med oss i kveld? Kan du være så snill å legge vekk den mobilen, så vi bak deg kan se det som foregår på scenen?

Og det gjelder ikke bare konserter. Folk har tydeligvis fått et enormt behov for å dele alt de gjør i sanntid. Det handler ikke bare om å ta bilder for å dokumentere og ha til senere lenger. Det handler om å dele så raskt som mulig. Alt det irriterer meg grønn. For det fjerner fokuset fra det vi gjør sammen. Vi har laget en avtale, gledet oss i ukevis, og så skal du bruke tida di på å fortelle alle som ikke er til stede om hvor fint vi har det? Hallo? Jeg sitter her! Snakk med meg for faen, hvis ikke kan jeg heller gå hjem og snappe deg – om det er den enkleste måten å oppnå kontakt.

Dette sanntidshysteriet er ikke begrenset til unge folk, eller foreldregenerasjonen. Alle driver med det, og jeg blir sprø! Hva er hensikten med å sjekke inn på Værnes for å fortelle alle at du og familien er på vei til Syden? Hvorfor trenger jeg å vite det? Kan du ikke dele det øyeblikket med dem du skal reise med, eller er du allerede lei av dem?

Hvorfor må jeg vite hva du spiser akkurat nå, eller hvilken konsert du er på. Hold det for deg selv, for guds skyld. Og så kan vi snakke om det i ettertid, når du har tid til å fortelle skikkelig. Da kan du være til stede i samtalen vi har, og jeg kan gjenoppleve den sjuke konsertopplevelsen din – ord for ord, sang for sang.

Gang på gang går jeg meg på at folk er mer interessert i de som ikke er til stede, fremfor de som er der. De åpner snapper og meldinger for å holde seg oppdatert på hva som skjer der ute. Og hva er de redd for? Å gå glipp av noe? At de ikke er på det kuleste stedet? Det er jammen ikke rart vi får prestasjonsangst hele gjengen, når vi konstant må vise hvor fete livene våre er.

Kan vi bli enige om at det går bra å legge vekk mobilen noen timer? Og bare nyte disse øyeblikkene vi får sammen, og drite i dem som ikke er til stede? Kan vi bare leve litt? Og kan du for guds skyld fjerne mobilen, så jeg kan få se vokalisten i Green Day gjøre det han kan best?

Nemlig underholde oss som er til stede, og gi oss en opplevelse en mobilskjerm aldri kan gi: noe ekte, noe taktilt, noe med kjøtt og blod som søker øyekontakt og vil gi deg et minne du ikke kan lagre i en sky, men må bruke hodet ditt for å ta vare på. Ok?

Mer å lese på Namdalsavisa: