Visjon og virkelighet – ei utfordring

Om å lande på bakken

  Foto: Jostein Aardal

NAMDALSAVISA

Kjell J. Vang

Seniorrådgiver, Pasient- og brukerombudet i Nord-Trøndelag

Helseministeren gjør det, og helseforetaksdirektørene gjør det: Formulerer visjoner for framtidas helsetjeneste. Lenge har statsråden løfta visjonen om «pasientens helsetjeneste». Ventetider skal ned, pasientsikkerheten bedres og behandlingsforløp standardiseres. Pasientene skal involveres, medvirke og få rett hjelp til rett tid.

Helse Midt-Norge (HMN) jobber med Strategi 2030. Administrerende direktør proklamerer bygging av en «fremragende helsetjeneste». Pasienter og pårørende skal delta aktivt i beslutninger. Det satses på kompetent personell, kunnskap og teknologi. Alle skal spille på samme lag.

Helse Nord-Trøndelag (HNT) rigges etter pasientenes behov og for å oppfylle ambisjoner om «pasientorientert organisering». Det tilstrebes utvikling av felles kultur overalt i organisasjonen. Pasienten skal sitte i veggene, i ryggmargen og fremst i pannebrasken.

Gode intensjoner er enkle å formulere. Vanskene oppstår når de skal operasjonaliseres, konkretiseres, brytes ned til gjennomførbar praksis.

For: Hvordan endrer en helsepersonells opptreden overfor pasienter, brukere og pårørende, så den passer til visjonene? Iblant hører vi om leger som ikke hilser på pasienten ved konsultasjonen, som ikke lytter, som er forutinntatte, som går uten å avslutte timen på en grei måte, og om helsepersonell som opptrer uten våkenhet for hvem den sårbare parten er. Vi stusser stundom over frynsete holdninger, mangel på folkeskikk, tilsynelatende fravær av refleksjon over egen framferd.

Hvorfor er det fortsatt sånn, tross år med lovfesta rettigheter, at pasienter som vil velge behandlingssted, blir obstruert? Gjerne med utsagn om at «vi kan dette like godt, vi», eller med påstand om at en må nytte nærmeste sjukehus. Noen imøtekommer pasientens ønske raskt mens andre fungerer som bremseklosser. Slike forskjeller må lukes vekk.

Pasient- og brukerrettighetslovas formål vektlegger lik tilgang til helsetjenester for alle. Sånn er det ikke, ikke engang i samme helseforetak. En enhet tilbyr ny operasjonsteknikk, en annen gjør det ikke. Pasienten får heller ikke informasjon nok til å foreta valg. Migranter erfarer ulik tilnærming avhengig av hvor i sjukehuset en er: Noen får tolk hver gang, andre overhodet ikke. Personer med omfattende funksjonshemminger behandles ulikt fra avdeling til avdeling, f. eks. når det gjelder tilrettelegging for bistand fra kommunalt personell som kjenner vedkommendes daglige behov. Både i lokale helseforetak, i helseregionen og på landsbasis er det et påtrengende behov for å harmonisere tilbud og sikre likeverdige tjenester.

Antall sjukehussenger reduseres mens det hevdes at kvantitet erstattes av kvalitet. Helseministeren krever sjukehus uten korridorpasienter, men tidvis er korridorene fulle av senger, skjermbrett og stativ for infusjonsvæsker. HNT er blant sjukehusa med flest pasienter i korridor. Det ser også ut til at en heller enn å utnytte ledig kapasitet i naboposten, bruker korridorplassering i «riktig» sengepost. Sikkert mer personellvennlig enn pasientvennlig.

Samhandling er viktig og reguleres i avtaler mellom sjukehus og kommuner. Pasienter forteller om gode erfaringer, andre om utfordringer: Manglende informasjonsoverføring, utdaterte medikamentlister, usikkerhet om hva som skjer videre. Det positive er fokuset på samhandling i grensesnittet mellom sjukehus og kommune.

Men vi savner tilsvarende oppmerksomhet rundt andre samhandlingskanaler: Mellom sjukehus og enheter i sjukehus, internt i kommuner. Vi ser eksempel på ansvarspulverisering fordi samhandlingsperspektivet mangla. I et samfunn der pasienter mer enn før behøver tjenester fra flere, trengs årvåken bevissthet, gjennomsyra kultur og slitesterke system for 360 graders samhandling.

Ombudet har lite til overs for begrepet «å legge seg flat», men slår gjerne et slag for den gode beklagelsen. Ofte sitter den altfor langt inne, også når det er åpenbart at helsetjenesten har svikta. Å beklage er ikke å tape ansikt, men å gjenvinne et tapt ansikt. Å beklage er å reparere noe som var gått i stykker. Derfor all ære til HNT som har tatt grep ved å lage system for beklagelse. Flere bør følge etter, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Mye i dagens helsetjeneste fungerer bra. Brukerundersøkelser gir gode resultat. Både helseministeren, administrerende direktører, ledere og utøvende helsepersonell må gjerne bruke et minutt eller to til å ta imot rosen. Men så må de snu blikket mot det som ikke har fungert.

Det er erkjenninga av behov for forbedringer som meisler ut visjonene: Helseministerens «pasientens helsetjeneste» og direktørenes «fremragende helsetjeneste» og «pasientorientert organisering». Men om visjonene ikke slipes og operasjonaliseres i møte med pasienters erfaringer, vil de smuldre og fordunste.

Strategi 2030 for HMN må forankres i pasienterfart virkelighet. Av og til kan en tillate seg luftige svev, men en skal alltid lande på bakken. I HNT er det heller ikke nok å endre organisasjonen. Det egentlige arbeidet handler om å gi visjonene innhold som gjør at vi om ei tid ikke behøver å referere til erfaringene ovafor.

Helsetjenesten skal være profesjonell med dyktige fagutøvere. Den er også et sted for sårbare møter mellom mennesker med ulikt ståsted. Kanskje fins den beste helsetjenesten i skjæringspunktet mellom varm profesjonalitet og tillitsfull sårbarhet, midt i orda til den danske dikteren Benny Andersen: «Vis meg ditt ansikt før alt er forbi, så er vi begge til stede.»