FREDAGSSPALTISTEN

Natur og friluft som medisin

ILLUSTRASJONSFOTO

ILLUSTRASJONSFOTO

spaltist Stine Elnan Jacobsen er sykepleier, i ferd med å fullføre en mastergrad i aktivitet og bevegelse ved NTNU. Hun har i tillegg til å skrive sansen for sarkasme og krevende fjellturer. Hun er bosatt i Trondheim, men lengter stadig tilbake til fjæresteinene og sjølufta på Hasvåg i Flatanger hvor hun vokste opp.

Flere nyheter

Øyvind Foss og Irja Lipsonen Foss ble hedret med Nidarosen i Ranem kirke

Holdt prisen skjult for hverandre

«Li-tausin» viste styrke i helgas rankingturnering

– Nå har vi lagt lista

Aldri i historien har menneskene tilbragt så lite tid i naturen, og i kontakt med dyr og planter. På verdensbasis er det nå flere mennesker som bor i byer enn på bygda, og trenden er økende. Parallelt med den økende urbaniseringen, blomstrer også utviklingen av atferdsmessige-, mentale- og sosiale helseproblemer. Hva er det som skjer? Er vi i ferd med å klippe av greina vi sitter på? På god vei mot å ødelegge, og frivillig ta avstand fra røttene våre?

Jeg er hjemme på Hasvåg. Kroppen min har nok en gang fått nok av stresset og svevestøvet i trønderhovedstaden, og trenger påfyll av krystallklar sjøluft. Med bankende hjerte og vind i håret, hopper jeg fra stein til stein. Over bekker, under greiner og oppover fjellsiden. Legger merke til at bladene kiler i ansiktet og at regndråpene treffer lett mot panna. Kjenner at det bruser i blodet idet jeg når toppen, og får skue utover åpent hav og urørte skoger. Jeg lukker øynene, og merker at jeg fylles av en indre glede, velbehag og ro.

Følelsen er ubeskrivelig god.

Selv om dette kan høres jålete ut, er det sant. Det eksisterer en haug med forskning som utdyper at naturkontakt har en positiv effekt på helsa vår. Ifølge evolusjonsteorien, og x antall andre teorier, er menneskene totalt avhengig av jevnlig kontakt med naturen for å føle tilhørighet og harmoni. Den økende fremmedgjøringen av naturen kan dermed antas å være en medvirkende årsak til forekomsten av ovennevnte helseproblemer. I USA har de nå tatt i bruk begrepet «Nature Deficit Disorder», naturunderskuddsforstyrrelse, om barn som har sluttet å leke ute. At barnas viktigste utviklingsår tilbringes innendørs istedenfor ute, hevdes å kunne føre til store psykiske og fysiske kostnader for menneskeheten. På samme måte som at vi er avhengige av naturen for å dekke materielle behov, er vi nok også like avhengige av den for å dekke psykososiale behov. Forskjellen er at sistnevnte ikke er i nærheten av å ødelegge naturen på samme vis som førstnevnte.

Hjernen vår tolker ubevisst miljøet vi befinner oss i. Det vet vi. I naturen signaliserer omgivelsene trygghet, kroppen går over i hvilemodus, og vi opplever avslapning og ro. Humøret blir bedre, konsentrasjonsevnen og oppmerksomheten likeså. Blodtrykk og puls reduseres, muskler og ledd slapper av. Alt som oppleves stressende i en hektisk hverdag, eksisterer ikke i naturen. Det er ingen som stiller høye krav, det er ingen som dømmer deg. Du trenger ikke gjøre ti ting samtidig, eller måtte forholde deg til overflødige stimuli. I naturen eksisterer du her og nå, på lik linje med ørna som flyr over fjelltoppen og bladet som flyter i elva.

Som namdaling er du heldig. Uansett hvilken krik eller krok du har valgt å bosette deg i, har du trolig kort vei til vakre naturomgivelser. Kjenner jeg deg rett, vet du også å benytte deg av disse, enten det er til lands eller vanns. Du skjønner trolig hva det er jeg snakker om. Du gjenkjenner naturens helende effekt. Og hvis ikke, er det på tide å få opp øynene nå. Vår tids mest tilgjengelige og undervurderte medisin ligger rett utafor døra di. I tillegg til å være gratis, har den heller ingen bivirkninger. Du kan naturligvis bli avhengig, men denne gangen er det positivt. Som du skjønner, trenger du ikke være helt Lars Monsen for å nyttiggjøre deg av friluftslivets mange gode sider. Hvorfor være inne, når alt håp er ute?

Natur som medisin, terapi, helsefremmende strategi og rehabiliteringsarena er for så vidt ikke et nytt fenomen. Allerede på Hippokrates sin tid, og det er lenge siden, ble naturkontakt framhevet som helende. For tiår tilbake ble det til og med gjennomført studier som viste at pasienter opplevde raskere bedring dersom de hadde et rom med naturutsikt.

I dag er det mange rehabiliteringssentre som benytter seg av nærkontakt med natur og friluft, som en del av opplegget. Tilfeldig? Neppe. Hvorfor det ikke er mer fokus på naturens helsefremmende effekter? Aner ikke. Jeg vet derimot at naturen har et stort og uutforsket potensial når det gjelder helsa vår. Jeg vet også at jeg er heldig, som fordyper meg i nettopp dette temaet i min masteroppgave. Det kommer til å bli hyppige turer ut av byen, og inn til landlige, familiære strøk utover våren. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å oppsøke froskedammer, dype daler og åpne sletter. Tør å kjenn på stillheten, senk skuldrene, og glem hverdagsstresset. Sistnevnte er det mer enn nok av allerede.

Naturen, den går ikke noe sted, med mindre vi går fra den…

Mer å lese på Namdalsavisa: