Full, fullere, dummest

ILLUSTRASJONSFOTO
            (Foto:  Alina Sofia)

ILLUSTRASJONSFOTOFoto: Alina Sofia

Mange forbinder både sine gode og sine mindre gode opplevelser med inntak av øl, vin, sprit eller en kombinasjon av de tre. Alkoholen er lett å lene seg på, enda lettere å hygge seg med, og dessverre aller lettest å drukne i. Bare spør diverse utro ektefeller, sleivete politikere, dumdristige tenåringer og skistjerner på kjøretur.

Ikke minst har alkohol gjort stor suksess i kulturlivet. Litterære helter som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og, for den saks skyld, Inger Hagerup, har fått en legendestatus som ikke er uavhengig av hvor mye de drakk, til tross for at de tok sin død av det. Mange vil være som dem og tror svaret er å oppsøke de barene de gikk på, drikke de drinkene de drakk eller på annen måte ta direkte inspirasjon fra bøker om hvor mye disse folka rava rundt i fylla.

Samtidig har alkoholens påvirkning på tastaturkontrollen blitt et større problem noen gang. For mens skribenter før hadde utallige filtre og redaktører mellom eget fyllerør og leseren, finnes det nå alltid en Facebook-side å raljere på og noen som tar skjerm- bilde før du selv rekker å våkne med bondeanger og slette det hele. Mange går langt over streken, sist sett hos Minerva-kommentator Nina Hjerpset-Østlie, som kalte Leon Ajkic islamist, bare for å våkne neste dag og skylde på død hund og noen Jägermeister.

Flere skulle nok også ønske de kunne følge eksemplet til Johan Borgen, som satte stjerne i margen for hvert glass vin han drakk – for så å lese litt ekstra nøye gjennom alt med over tre stjerner neste dag. Men den funksjonen finnes dessverre ikke i sosiale medier. Der er vi alle våre umiddelbare redaktører, og heller ikke den jobben er det lurt å gjøre med promille.

Å helle alkohol i folk er også suksess. I Oslo har vi helt slutta å ete nå og begynt å drikke cocktails alle dager i uka. I forrige uke ble årets Michelin-stjerner delt ut. Ingen flere havna i Oslo. Derimot ble en av våre kjæreste utesteder, Himkok, nylig kåra til en av verdens beste barer. De har eksepsjonell service og nystrigla bartendere, spesial- importert fra utlandet. Spriten brenner de imidlertid selv.

Kanskje ikke så imponerende for den jevne nordtrønder, men mer enn eksotisk nok for de stadig flere turistene som finner veien hit. En gang møtte jeg et par der som mista flyet med vilje under en mellomlanding fordi de leste om Himkok på flyet og ville oppleve det før de dro videre.

Godt blanda sprit er en turistattraksjon. Mens vi før gikk etter vinen på helgeturene våre, er vi nå på leiting etter de skjulte stedene: speakeasy-ene. Mot all fornuft går vi gjennom fryserommet til et skittent gatekjøkken i Roma. Vi ringer på ei mørk dør i ei bakgate i Amsterdam, står og ringer i en telefonkiosk i Berlin og bruker alle våre retoriske evner til å argumentere oss inn i en bakgård i Williamsburg, New York. Fordi vi vet at bak forkledningen finnes en eksepsjonell bar med et bredt utvalg bourbon, og dessuten fordi vi tror vi er de eneste turistene som finner fram.

Men veien er kort fra moro til møkk i alkoholens verden. Aller synligst er det for bartendere. I begynnelsen av 20-åra var jeg bartender på et populært sted i New Zealand. Det ga meg muligheter til å henge med de kule, imponere studiekamerater og få byens beste DJs som kolleger. Men mest av alt ga det meg søvnløse netter, skitne pauserom og en hverdag prega av folk som trodde de kunne si hva de ville til deg fordi de betalte. Skjebnene jeg ble kjent med, kom i ubegrensa opplag. Lønna fikk jeg i lomma på slutten av hver vakt. Og den beste velferds- ordninga vi hadde var ubegrensa tilgang på gratis Jägermeister (!) når vi var sjuke på jobb. Det tok meg noen flere jobber å innse at det var en møkkajobb å gjøre andre fulle. Vi bør elske dem som gidder å gjøre den for oss.

Men man lærer en ting eller to av møkkajobber også, og for min del handla det vel om at ingen egentlig er så mye annerledes i fylla enn de er til vanlig. Du kan ikke skylde personlig- heten din på alkoholen. I beste fall kan du si at den ble litt forsterka.

Den amerikanske journalisten Sarah Hepola har skrevet boka «Blackout. Remembering the Things I Drank to Forget», om sin ungdomstid som alkoholiker. Ifølge henne skyldes alkoholens suksess at den får deg til å føle deg bedre. Paradokset er at jo bedre du føler deg, jo verre framstår du ofte for andre.

«It’s a fine day when you finally figure out the right time to leave the party», sier Hepola. Kanskje kan vi legge til at det er en fin kveld når du endelig skjønner at du skal klappe sammen Mac-en og akspetere at verden helst ikke vil høre noe mer fra deg før i morra.

Klarer du likevel ikke å la være, kan du i alle fall trøste deg med at du er trendy. Også med tre stjerner i margen.

Guri Idsø Viken: Skribent, forfatter, kommunikasjonsrådgiver og blogger uten nevneverdig fokus på dagens outfit. Er fra Vassbotna, men bor i den eldste gata i Oslo. Begge deler har gitt varige mén.Foto: Marthe Amanda Vannebo

 
Mer å lese på Namdalsavisa: