FOR EGEN REGNING

Rapport fra den øde øy

BOMMEN NED For 40 år siden, i 1977, kjørte fergeskipper Ivar Kolaas den siste turen over Lokkarfjorden til Otterøya, før nybrua åpnet. Det ga ny giv til Otterøya, som klarte å snu nedgang i folketallet til at det bor flere der nå enn på slutten av 60-tallet. For Leka har det gått motsatt. Bildet fra den siste turen ble tatt av NA-medarbeider Alfred Sandmo.
            (Foto: Alfred Sandmo)

BOMMEN NED For 40 år siden, i 1977, kjørte fergeskipper Ivar Kolaas den siste turen over Lokkarfjorden til Otterøya, før nybrua åpnet. Det ga ny giv til Otterøya, som klarte å snu nedgang i folketallet til at det bor flere der nå enn på slutten av 60-tallet. For Leka har det gått motsatt. Bildet fra den siste turen ble tatt av NA-medarbeider Alfred Sandmo.Foto: Alfred Sandmo

For egen regning

Kim Riseth

Sjefredaktør i NA

Leka og Otterøya er blitt landskjent de siste par ukene. Ordfører Per Helge Johansen har i sterke ordelag og i nasjonale debatter ført en utrettelig kamp for å la Leka bestå som egen kommune. Otterøya, og NAs interjvu med Jan Tiller fra Gutvik, ble trukket fram i en kronikk i Nationen forrige fredag, der namdalingen Michael Brøndbo sammenlignet de to øyene.


Leka-ordføreren skal møte kommunalkomiteens leder:

Njåstad er siste halmstrå

Av ti norske øykommuner ble Leka ofret på Kommunereformens alter, mener lekaordføreren. Men nå setter likevel Per-Helge Johansen sin lit til – av alle – kommunalkomiteens leder Helge André Njåstad (Frp).

 

Det er interessant å se på utviklinga på de to øyene Leka og Otterøya, På begynnelsen av 60-tallet var begge egne kommuner, med over 1.000 innbyggere, der folk stort sett livnærte seg av jordbruk og fiske.

I 1964 ble Otterøya sammenslått med Namsos, mens Leka fortsatte som egen kommune. I dag er folketallet på Leka mer enn halvert siden den gang. Mens det på Otterøya bor flere mennesker nå enn det gjorde på slutten av 60-tallet.

Den grunnleggende forskjellen er selvfølgelig at Otterøya fikk bruforbindelse – for nøyaktig 40 år siden. Fram til da gikk folketallet ned der også. Men selv om altså Otterøya ble slått sammen med Namsos, og byen ligger fristende nær, førte bruforbindelsen til at folketallet på øya økte – ikke at alle flyttet til byen i den nye storkommunen.

I kommentaren i Nationen slår Brøndbo fast at bilen må bære mer av skylda enn kommunesammenslåing for at mye av det som fantes på Otterøya på 60-tallet er borte. Han lister opp skoler, butikker, kirke, kafeer og sykeheim. Enda tidligere enn det hadde Otterøya både eget e-verk og egen telefonsentral. Det stemmer at mye av det er borte, sammen med grendeskolene. «Heimen» ble også nedlagt, til store protester.

Men realiteten er at det nå investeres over 60 millioner kroner i nytt oppvekstsenter med barnehage og skole på Otterøya. Butikken kjemper ikke for sin eksistens, men for å få ha søndagsåpent. Kirka må ha mer plass. Til høsten begynner et av de største kullene i 1. klasse. Det er langt flere lærere i skoleverket på Otterøya nå, enn det var da det var en enkeltlærer på hver grendeskole. Du skal være bra innbitt romantiker for å tro at det faglige nivået var bedre på 60-tallet.

Den gangen livnærte nesten 60 prosent av befolkninga på Otterøya seg av landbruk og fiske. 13 prosent var offentlig ansatte. I dag er det helt motsatt – 40 prosent jobber i det offentlige, og under 16 prosent i primærnæringene.

Den grunnleggende endringa i Distrikts-Norge og steder som Otterøya og Leka er nettopp dette – effektiviseringa i landbruket har gjort at langt færre bønder produserer langt mer. I stedet har offentlig og kommunal tjenesteyting økt voldsomt. Takten i denne utviklinga har bare økt. Og det kommer til å fortsette. Ikke minst når robotene tar over jordbruket også.

Ingenting av dette er skapt av kommunereform eller sammenslåinger.

Det sier seg selv at Leka frykter kommunesammenslåing når mange av arbeidsplassene er knyttet opp til kommunale tjenester. Men disse tjenestene forsvinner ikke fordi det blir færre i kommuneadministrasjonen. Det må fortsatt være noen til å ta seg av flere elever på skolen, og flere eldre som ønsker å bo heime så lenge som mulig. Tvert imot vil det bli økende behov her. Og en liten kommune vil ikke kunne satse på samme måte som de nå gjør på Otterøya.

Leka opplevde i fjor tilflytting og vekst. Dette er folk som har optimisme og tro på ei framtid på Leka. Det er dette og stoltheten til Leka-samfunnet en bør dyrke – ikke svartmaling og dommedagsprofetier knyttet til ei kommunesammenslåing.

Mer å lese på Namdalsavisa: