Ukeslutt

Sett på kaffen – villdyret har våknet fra dvalen

Nylig så jeg en tv-reportasje om at sola endelig var tilbake på Svalbard. Solgløtt. Den tittet fram, sa et ertende hei og takk for sist, før den igjen fortsatte ferden ned bak de snødekte fjelltoppene. Ungene jublet og spiste solboller. De voksne klappet i vottene sine og drakk kaffe.

Landets største nyhetsformidler var på besøk og alt var fryd og gammen. Bare en isbjørn med Ray-Bans, norske flagg og nordlandsbunad ville gjort dagen festligere.

De har sitt, disse nordlendingene. Skryter over at de er så hardføre og takler all slags kulde, nedbør og vind. Og godter seg hver gang det er snøkaos i Oslo. «Nei og nei. Se på søringene – de tåler jo ingen ting».

Jeg kunne ikke ha bosatt meg i Nord-Norge. Ikke fordi mange av innbyggerne der har et ørlite snev av mindreverdighetskompleks. Noen er til og med ålreite folk. Naturen er også fin, du verden. Men lysforholdene der er helt elendige.

Jeg er værsyk. Eller rettere sagt lyssyk og/eller lyssky. Solgløtt holder ikke for meg. Om kroppen ikke utsettes for en viss mengde naturlig lys i løpet av et døgn, blir den forvirra. Døgnrytmen forsvinner totalt.

Dette gjorde særlig utslag da jeg bodde i Tromsø for å jobbe som praksisstudent på syke- huset. Det var nært sommer og konstant lys. Når jeg gikk heim fra byen i helgene, sto sola som en lyskaster på himmelen, selv om klokka bare var to på natta. Jeg prøvde å skalke igjen alle former for lysinnslipp på hybelen, uten hell. Lyset trengte inn og sparket nattesøvnen kraftig på skinnleggen.

Jeg byttet utdanning og igjen havnet jeg på praksis i Tromsø. Denne gang helt på nyåret. Da får jeg i alle fall sove, tenkte jeg.

Neida. Uten lys på bleikhuden i to måneder gjorde at døgnrytmen ble helt ødelagt. Jeg gikk rundt som en zombie på dagtid og på natta lå jeg der i bekmørket, trøtt som en sokk – uten å få sovne. Til slutt måtte jeg søke hjelp til legen, som forklarte at jeg var en av få som reagerte motsatt på mørketida – der de fleste andre sover mer, sover jeg mindre. Eventuelt aldri.

Ideelt sett skulle jeg bodd i Sør-Europa et sted. Spania, kanskje. Lange, lyse dager og mørke, fine netter – hele året. Trøndelag er på knivseggen av hva jeg tåler. Men det går, selv om vinteren kan være tøff.

Nå går det mot lysere tider. Jeg kjenner det bedre enn de fleste. Villdyret våkner – det er som en sjelelig oppvåkning. Lys er håp. Liv. Lykke.

Nevnte jeg at jeg blir litt emosjonell når jeg våkner opp fra en lengre dvale? På tide med kaffe og en solbolle.

Mer å lese på Namdalsavisa: