Speilet

Flere nyheter

Kveli, Rånes og Bremseth legger ut på ny turne

– Vårt beste show

Uventede funn under Namsos brannstasjon førte til dobling av kostnadene

Riving ga millionsprekk

Butikkene i Indre Namdal med skikkelige ansiktsløftinger

– Vi må bare ta oss råd til ei oppgradering

Det var en gang to menn som møttes på et lokalt bibliotek, en solfylt og vårlig lørdag i april. Møtet skulle vise seg å forandre dem begge.

Den ene het Kasper. Kasper var en meget veltrent, meget ung mann, som regelrett elsket å sluke bøker. Han var alltid tørst. Tørst på både vann og visdom. Faste bibliotekgjengere var vant til å observere ham luskende langs reoler med romaner og gigantiske vannbeholdere. Romaner på fire ulike språk. Kasper ville nå langt, det kunne gudene vite.

Den andre het Pål. Fortsatt relativt ung han også, men en god neve grå hår hadde fått rotfeste gjennom de eksistensielle «harde tyveåra» og de siste fem års pappatilværelse. Han hadde ikke like mye tid til bøker og sånt lenger, så denne fridagen, uten kone og barn, på sin lokale «biblos» var et etterlengtet pusterom for Pål.

Kasper så Pål først. Det hele startet med at førstnevnte regelrett stirret på den andre. Det var ikke noe Kasper hadde for vane å gjøre, men det var et eller annet med denne vilt fremmede fyren, som han bare ikke klarte å ta øyne bort ifra.

Pål hadde omsider fått med seg denne unge herremannen, med de spørrende øynene. Mannen som ikke sluttet å stirre selv om han stirret tilbake med et, om mulig, enda mer spørrende blikk. «Hvem er denne vakre skapningen og hva vil han meg?», tenkte Pål.

Kasper var helt skjelven. Han hadde drømt natten før at hans «mentor over alle mentorer» skulle åpenbare seg i nær fremtid. Kasper hadde hørt fra en synsk at han var sanndrømt og nå hadde han fått det for seg at åpenbaringens time var kommet. Kasper hadde heller ikke for vane å la slike muligheter til vekst gå til spille. Han gikk angstfritt frem og spurte: «Hva er det som gjør deg så spesiell?»

Pål oppfattet gjennom kroppsspråket at spørsmålet var ment som et kompliment og at et ærlig svar var forventet. Han fortalte Kasper, som sant var, at det slettes ikke var noe spesielt med han.

Denne nøkternheten fra Påls side fremsto i Kaspers nyfrelste øyne som ren ydmykhet. En ekte mester verdig.

Kasper ville ha mer og brukte nå sitt fotografiske minne til å lete fram en mental liste med spørsmål han hadde spart til den dagen han kunne få svaret på absolutt alt; «Hva er kjærlighet?!»

Pål syntes ærlig talt at situasjonen var blitt merkelig, men klarte ikke annet enn å svare så godt han kunne;

«Kjærlighet, tja, for meg er kjærlighet den følelsen jeg får når mine to små døtre ser meg inn i øynene og kysser meg god natt.»

Svaret falt i god smak hos den unge ambisiøse, barneløse. Kasper var ordløs nå, han bare nikket i fullstendig beundring.

Den påfølgende, erkjennende stillheten, ble for mye for Pål. Han måtte se å komme seg hjem. Han brøt blikket og så opp på vegguret, og sa han måtte løpe.

«Takk mann, det gjorde godt, jeg er her hver eneste helg!», avsluttet Kasper ivrig. For han var det helt naturlig at hans nye mester ikke ga ham alt på en gang. Nå skulle det mediteres, en ukes tid, på de svarene han allerede hadde fått.

Den noe merkelige samtalen hadde tydeligvis truffet noe dypt hos Pål også, for de fortsatte å møtes der mellom reolene nesten hver helg. Kasper spurte om opplysthet og livet etter døden, Pål svarte som best han var. Ærlige svar uten kilder, basert på egne erfaringer og hva han kjente på som sannhet. Flesteparten av svarene han ga, var nye for han selv også. Selvtilliten han hadde på Kaspers alder var på vei tilbake. Likevel tviholdt han på sin holdning om at det ikke var noe merkverdig smart eller opplyst med disse svarene. I Kaspers hode var det bare ytterligere bekreftelser på at hans guru var evig ydmyk.

En regntung helg samme år møttes de to nok en gang for dype refleksjoner, omringet av tykke bøker på alle kanter.

– Noen ganger Kasper, føler jeg at du forguder meg.

– Jeg gjør noen ganger det.

Hvordan føles det?

– Guddommelig.

– Den som føler er.

De smilte og nikket, den påfølgende stillheten var ikke det spor merkelig lenger. De bare var. I hverandre så de seg selv.

Mer å lese på Namdalsavisa: