NA mener

Kostbart for kommunen

«Det framstår noe underlig at kommunen her velger å ikke søke om refusjon.»

Namsos kommune har varslet at de vil stevne Helse Nord-Trøndelag for retten, fordi de ikke vil bære det økonomiske ansvaret for å passe på en person bosatt i kommunen som er under tvunget psykisk helsevern. Kommunen mener sikkerhetsopplegget rundt vedkommende koster dem opp mot ti millioner kroner i året. Helseforetaket mener kommunen kan søke staten om refusjon for utgiftene, ut fra at vedkommende er en særlig ressurskrevende pasient.

Kommunen og Helse Nord-Trøndelag er enige om at det ikke er rimelig at kommunen skal bære alle kostnadene. De er også enige om at retningslinjene og ansvarsforholdet kan være uklart.

Men det framstår noe underlig at kommunen her velger å ikke søke om refusjon, fordi de mener det er misbruk av støtteordninga fra staten, og heller tar på seg rollen med å gå til sak mot Helse Nord-Trøndelag for å avklare det prinsipielle rundt saken. Samtidig skyver de en enkeltpasient foran seg, som i media blir stemplet som en person som vil koste Namsos kommune inntil 250 millioner kroner. Dette er ei enorm merbelastning for en person som er i en psykisk svært sårbar situasjon.

Kommunen kunne her fint ha søkt om refusjon, og fått innvilget 80 prosent av lønnskostnadene som er påløpt, og så i ettertid tatt opp de prinsipielle sidene av saken. Støtteordninga dekker enkeltpersoner som må ha særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester, uansett diagnose. I dette tilfellet gjelder det en pasient som åpenbart er særlig ressurskrevende. Personen er dømt til helsevern – ikke straff. Det er personens psykiske helse som gjør at det kreves et ekstra sikkerhetsopplegg.

Det er heller ikke uvanlig at enkeltpersoner utgjør en stor merkostnad for en bostedskommune. Det er mange i Namsos kommune som har behov for spesiell tilpasning og hjelp på grunn av sin helsesituasjon, enten det er fysisk eller psykisk. Hvis Namsos har en ambisjon om å være en robust storkommune, bør de ta ansvaret for å ha en faglig kompetanse og et apparat som kan håndtere også slike pasienter, ikke framstille enkeltpersoner som ei stor belastning. Spesielt ikke når det finnes refusjonsordninger fra staten som ikke er benyttet.

Mer å lese på Namdalsavisa: