Nei, jeg er ikke gravid

(Foto: Bjørn Tore Ness)

Foto: Bjørn Tore Ness

NA 100år - jubileumstilbud

- Prøv oss i 100 dager for kun 100 kr!

Flere nyheter

For over 100 år siden satte sliperiarbeideren Wilhelm Flotvik seg i en færing for å samle penger til å starte ei avis

Tilbake dit eventyret startet

Barn utsatt for vold - livstruende skadd

Foreldre pågrepet og siktet

Ressursfordelingen i Helse Nord-Trøndelag

PR-kåte overleger eller varsko om noe galt?

Jeg er 24 år. Hvilket betyr at jeg er midt i ei målgruppe jeg ikke er altfor begeistret for å ha blitt en del av: Unge, fertile damer som «trenger» alle mulige produkter for å forenkle det å bli gravid.

At jeg har gått inn i den delen av livet hvor det begynner å bli vanlig å få barn, ser jeg på Facebook hver dag. Livet starter med et ultralydbilde i sosiale medier (som jeg synes er helt ko-ko, forresten. Hvor kom ideen om å utsette ungene våre for sosiale medier FØR de er født?), og det blir bare flere og flere av mine jevnaldrende som dukker opp i feeden med blå bånd omkring en voksende mage eller bleiekake på kjøkkenbordet.

Annenhver film jeg ser på Youtube har reklame for graviditetstester. To pastellkledde kvinner diskuterer graviditet i et lyst rom, over hver sin kopp te. Den ene begynner å gråte av glede, jeg leter febrilsk etter «hopp over reklame»-knappen.

Siden jeg aldri trykket meg inn på annonsørens hjemmeside, antok vel internett at jeg ikke er gravid (enda) og ville hjelpe meg på vei. Så i stedet for graviditetstest-reklame får jeg nå fertilitetsmonitor-reklame. Du veit; så jeg kan følge eggløsningen min minutt for minutt.

På fest er det samme greia. Om jeg ikke drikker alkohol, men sier nei takk, får jeg blikket. Altså blikket. Fra andre damer i rommet som lurer på hvilken hemmelighet jeg har. Hvorfor sier jeg nei? Altså; bortsett fra at du mister kontrollen, hodet ikke fungerer riktig, morgendagen er ødelagt og produktiviteten død? Vel.. Jeg har ikke alltid så lyst på alkohol. Innimellom ender jeg opp med å ta et glass eller to bare for å slippe den samtalen, og for å slukke alle håp og drømmer slektninger måtte ha om at noen av barnebarna snart skal gi dem oldebarn.

Det kjennes som om hele verden er ute etter kroppen min om dagen, og dens evne til å gro frem nye mennesker. Men jeg føler meg så lite klar som jeg noen gang har følt meg for å få barn. Jeg følte meg mer klar da jeg var 16 enn det jeg gjør i dag. Nå vet jeg hvor digg livet kan være, hvor mye bra som finnes her i verden. Det ante jeg ikke da, og tenkte vel at en unge sikkert er bra. Nå? NEI TAKK!

I alle fall ikke ennå.

Dere skjønner... det er så mye jeg vil gjøre først. Jeg har akkurat tatt steget inn i arbeidslivet, og lærer så mye nytt at jeg blir helt ør av glede. Jeg har akkurat startet en ny Youtube-kanal, og lager derfor film hver dag. HVER DAG. Det tar tid. I tillegg har jeg fire bøker jeg har lyst til å skrive, venner jeg vil møte, en samboer jeg vil tilbringe tid med, en by jeg vil utforske. Jeg har verken tid til, eller lyst på, unger akkurat nå. Jeg vil leve litt først. Jeg vil bygge et fundament og et liv som til sist åpner for et punkt hvor barn vil føles bra og naturlig.

Jeg er selv barn av unge foreldre. Det betyr mye glød, men lite penger, og det gikk supert. Men de har hele veien hvisket i øret mitt: Vent litt lenger enn det vi gjorde. Så langt har rådene de har gitt meg vært rimelig gode, så jeg holder meg til dem en stund til. Jeg vil ha noen år ekstra med å sove lenge, kunne hoppe på et fly til hvor som helst på et øyeblikks varsel, eller klippe film til klokka tre på natta uten å måtte opp to timer senere for å amme. Jeg er ikke klar, jeg har ikke lyst.

Den biologiske klokka tikker visstnok for meg nå. Nærmere og nærmere midnatt og barnløshet. Nærmere avgrunnen og et meningsløst liv. Nærmere en verden uten pastellfargede samtaler og ultralydbilder. Vet du hva jeg gjør med sånt? Jeg avfølger det. Jeg overser det. Jeg orker ikke det ungemaset, eller blikkene eller fertilitetsmonitorene eller den perfekte temperaturen på rommet når du forsøker å bli gravid.

Jeg gidder ikke forholde meg til dette med barn. Jeg vil skate, skape, skrive. Jeg har akkurat begynt mitt eget voksne liv, jeg har ikke plass til et lite vesen som krever oppmerksomheten min. Jeg har heller ikke plass til alle de blikkene, og alle de reklamene som maser om at jeg må bruke kroppen min til det den er «skapt for». Min kropp er bare min, og jeg bestemmer over den selv. Jeg stapper den full av p-piller og fortsetter livet mitt. Og så lover jeg at den dagen jeg eventuelt bestemmer meg for å få barn, så skal jeg si i fra til de som måtte være interessert. Fram til da: Kan vi bare anta at jeg ikke er gravid? Så slipper dere å tenke på det. Takk.

Mer å lese på Namdalsavisa: