Mitt liv som Henry Baugh

KOPIEN: Som 11-12-åring var det om å gjøre å kle seg som heltene. Og keeperheltene hadde ofte hvite knebeskyttere.

KOPIEN: Som 11-12-åring var det om å gjøre å kle seg som heltene. Og keeperheltene hadde ofte hvite knebeskyttere.

Flere nyheter

I 1957 startet Bjørn Lie Namsos Vektløfterklubb. 60 år senere er han fortsatt pådriver i miljøet.

Snart 82 år, men fortsatt sterk som en Bjørn ...

Kommuner føler seg forbigått i politireformen

– Dette svekker tilliten

For egen regning

Hvorfor skriver dere om en 5. divisjonskamp? Det er jo ikke akkurat høyt nivå!

Han hadde utvilsomt rett i si vurdering av nivået, en kollega av meg som undret på om det var riktig bruk av ressurser å skrive om en kamp på sjette nivå i norsk fotball.

Jeg trengte ikke bruke mye tid på å lete fram argumenter for hvorfor NA skal skrive om lokalfotballen. For meg var det nok å ta et «flashback» til Myra Stadion for noen tiår tilbake.

Myra hva? sier du kanskje.

Myra Stadion – med stor S må vite, var en unik stadion. For det var en stadion som gjerne skiftet navn flere ganger i uka. En dag var det Ullevaal, neste dag Elland Road, var det riktig store øyeblikk, kunne det være Wembley – men ofte var det Guldbergaunet stadion på Steinkjer.

Og mellom stengene sto ofte Henry Baugh.

Spør du Baugh selv, vil han nokså hardnakket hevde at han aldri har vært på Myra Stadion i Fjellgårdan fem kilometer utafor Malm.

Det kan så være, men han var der likevel – i hodet til pjokken på 11-12 år som er på bildet som følger med denne artikkelen.

For dem som ikke kan sin fotballhistorie, så var Baugh keeper for Steinkjer da laget sist spilte i eliten i norsk fotball – på tampen av 1970-åra.

Annenhver søndag fra mai til oktober sto jeg på min post; rett bak målet til Baugh – i håp om at jeg kunne snappe opp noe nytt jeg kunne bruke som «skyteskive» for min bror på Myra neste dag – eller som keeper på Malms lilleguttlag.

Alt av det jeg prøvde å etterlikne Baugh, var ikke like heldig.

For det hørtes unektelig litt rart ut da en gutt som ennå ikke var kommet i stemmeskiftet, prøvde å rope som Henry Baugh til sine medspillere.

Baugh var grop i målet og fra Moss, med østfolddialekt....

Men hva gjør du ikke for å være som heltene?

På Steinkjers fotballag hadde jeg to helter. Det var Henry Baugh og det var Geir Jenshus.

Sistnevnte kunne drible det meste. Du visste aldri hva som skjedde når han fikk ballen.

Det var et sus av forventning over Guldbergaunet når han satte i gang sine raid. For Jenshus var den nye stjerna i nordtrøndersk fotball.

Og da kan du kanskje tenke deg følelsen jeg hadde før jul høsten 1977:

Steinkjer hadde rykket opp til 1. divisjon (tilsvarende eliteserien i dag). Jeg hadde skrevet brev til Geir Jenshus og fortalt at jeg heiet på dem.

Jeg var ikke spesielt rask til å løpe, men ifølge min mor hadde jeg turbofart da jeg kom fra postkassa noen dager senere med en stor konvolutt i hånda: Fra selveste Geir Jenshus.

Det er vel unødvendig å fortelle at 12-åringen ble rimelig stolt da jeg fikk personlig hilsning, en liten maskot og autografene til fotballheltene.

Skulle likt å vite om dagens stjerner gjør det samme?

Men så hadde Jenshus verken gele i håret eller kroppen fylt av tatoveringer!

Heltene mine var imidlertid ikke bare på elitenivå.

For god nummer to var Erling Almlid. Han var i mine øyne verdens beste keeper – og det var uforståelig at han ikke var på landslaget. Han reddet jo alt – i 4. divisjon for Malm.

Erling Almlid brukte alltid hvite knebeskyttere – og ser du godt etter på bildet ovenfor, så har den unge keeperen det samme.

For som sagt; du vil jo være som dine helter.

Og det er nettopp derfor vi i NA skal fortsette å skrive om lokalidrett – selv om nivået ikke alltid er det store.

For du skal ikke se bort fra at akkurat når Kolvereid spiller 5. divisjonskamp mot Hegra søndag, så sitter det en pjokk på sidelinja med en drøm om å bli like god som en av spillerne i gult og svart.

For lokalidretten gir drømmene en sjanse – uansett nivå!

Mer å lese på Namdalsavisa: