Takk for laget!

FOTO: BJØRN TORE NESS
            (Foto: Bjørn Tore Ness)

FOTO: BJØRN TORE NESSFoto: Bjørn Tore Ness

NA-SPALTIST Vidar Strøm Tingstad.

Flere nyheter

Kveli, Rånes og Bremseth legger ut på ny turne

– Vårt beste show

Uventede funn under Namsos brannstasjon førte til dobling av kostnadene

Riving ga millionsprekk

Kommunen tar omkamp med Ulvig-konsesjon

Vil ha vedtaket opphevet

Butikkene i Indre Namdal med skikkelige ansiktsløftinger

– Vi må bare ta oss råd til ei oppgradering

NA-spaltist

Jeg vil bare få starte med å takke Namdalsavisa for å ha gitt meg tilliten til å utrykke meg gjennom denne spalteplass, i over to år nå. Takk for støtten underveis og tålmodighet med meg de gangene tidsfristene har blitt tøyd. Det har vært en utrolig lærerik prosess. Takk for å ha hevet min røst.

Jeg kan huske å ha skrevet om alt fra samfunnets ruspolitikk, dyreetikk, pedagogikk og indre kritikk, til ærlige delinger fra sinnet mitt. Jeg har delt mine synspunkt på en del tabubelagte tema, jeg håper at det innimellom har vært noe tankevekkende og eller noe du har kunnet kjenne deg igjen i. Om du tidvis har vært helt uenig med meg, skal jeg være den første til å si at jeg skjønner deg. Jeg forstår heller ikke meg selv alltid. I ettertid når jeg leser mine egne tekster, hender det ofte at jeg, siden sist, har blitt litt uenig.

Skriving for meg er først og fremst god refleksjon. Det er ofte som om ordene bare kommer og at teksten føles helt ny for meg også, første gang jeg selv leser den. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok på meg dette oppdraget og håper å samarbeide med avisa igjen. På et eller annet vis, på et eller annet tidspunkt.

Dette blir min siste tekst på en god stund, kjenner jeg, så jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har tatt dere tiden til å lese noen av mine skriblerier. Det har kommet meg for øre at det finnes et par trofaste lesere der ute også, til dere vil jeg bare si at jeg er evig takknemlig for tilbakemeldinger av alle slag. Jeg har stor respekt for andres tid og blir rørt når gode folk setter pris på det jeg driver med.

 Gjennom mine tekster her i avisa har jeg erfart å støte enkeltindivider. Til de det måtte angå, beklager jeg på mitt dypeste. Jeg har ironisk nok også erfart at de rauseste komplimentene kommer i takt med den skarpeste kritikken. Og jeg har fått kjenne på kroppen, hvordan jeg både er min største fan og samtidig min mest ubarmhjertige kritiker. Intet nett-troll kommer nær intensiteten i min indre kritikk. Jeg har fått kjenne på flyt og entusiasme. Jeg har også fått kjenne på oppstandelsen av skrivesperrer i hopetall.

Jeg har etter hvert begynt å gå litt tom for ord, som om jeg helt har mistet behovet for å utrykke meg skriftlig. Den siste tiden har jeg tillatt meg selv søvnløse netter for å riste av meg noen form for innsikt eller hevde min mening, når jeg egentlig ikke har hatt noe naturlig behov for å uttrykke meg. Det føles som det eneste riktige for meg nå er å si farvel til samtlige skriveoppdrag.

Jeg har klemt skrivesitronen det jeg er mann for på en stund. Jeg gir meg selv skrivepause på ubestemt tid. Det kommer heller ingen nye blogg-innlegg fra meg i nærmeste fremtid. Jeg legger rett og slett penna på hylla en stund. Med så flotte spaltistkolleger som jeg har hatt her i avisa, er jeg overbevist om at fredagsspalten er i trygge hender.

Forhåpentligvis vil jeg gjøre skrive-comeback en vakker dag, men da skal det komme organisk og av reinspikka lyst. Selv de minste vers kan være vanskelig å rable ned, om mitt ustyrlige sinn ikke er med på svingene. Nå skal jeg fokusere enda mer på færre ting. Gjøre få ting, mye og langsomt. Et rolig sinn er et kreativt sinn. Jeg skal nærmest gå offline fremover og finne tilbake mitt indre barns intuitive stemme. Ingen bøker skal verken skrives eller leses, ingen serier skal konsumeres. Nå skal jeg i enda større grad ta ansvar for å justere mitt eget liv, fremfor å synse om alt rundt meg, skal jeg nå heller fokusere på å leve et godt eksempel. Uten å måtte dele alt jeg gjør med alle. Jeg tror tidsnok at man får sagt det man vil til de man vil si det til. Jeg skal fortsette å åpne meg for nye ideer og tenke mer internasjonalt, og samtidig handle mer lokalt. Være det eksemplet man helst vil se i verden sant. For meg er det sant.

Jeg har for øvrig jobbet som assistent i barnehage i godt over et halvt år nå. Der stortrives jeg, og barna vet å sette pris på en sprek barnehageonkel. For tiden elsker jeg det. Jeg elsker å leke med barna. Jeg elsker å lære av dem, jeg elsker måten de tilgir hverandre på og lever i nuet. De er så rene i sine uttrykk, så fulle av liv, de er mine læremestere. Det er alltid verdt å høre på deres forslag til løsninger på små og store utfordringer.

Jeg elsker fortsatt å utrykke meg, men nå blir det mest musikk og dans på denne karen fremover. Spennende tider. Så ikke bli overasket om du en dag hører fra meg. Nå er det sesong for å løpe barfot og klatre i trær igjen, bade overalt og sole seg. I tillegg til mengder med bøy og tøy da selvfølgelig. Skjelettet må smøres hver dag om jeg skal føle meg fri.

Takk for nå, vi ses igjen. Enn så lenge: Levva livet!

Mer å lese på Namdalsavisa: