NA-spaltist

Ja til syltetøy i smørboksen!

(Foto: colourbox.com)

Foto: colourbox.com

Hvert minutt havner 15 tonn med plast i havet.

Flere nyheter

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Voldsbruk mot lærere i Nærøy blir sak for kommunestyret

Slår og spytter på lærere

Gatelys i grendene er dyrt for små grendelag

Lys tapper kontoene

Har du tenkt over hva som kreves for at du skal få plastlokk på take-away-kaffen din? Alle ressursene som kreves, og alt som settes i sving for at du ikke skal brenne deg i noen minutter? Det er ganske heftig. Når du først begynner å tenke på det.

Plast lages av olje, så oljen må pumpes opp fra noe sted. Den må bearbeides, fraktes til en fabrikk hvor den gjøres om til plast og plastlokk. Plastlokket fraktes fra hvor enn det er produsert, kanskje Kina eller Taiwan, og til oss hvor det havner i en eller annen kafe noe sted. Du plukker det med deg, drikker opp kaffen og kaster kopp og lokk i en tilfeldig søppelkasse. Søppelet blir hentet, og kanskje brent – fordi avfallet ikke er sortert.

Tenk all den CO2-en som skal til for at vi skal få kaffe som holder seg varm litt lenger. Og det hjelper ikke å ta bare pappkruset heller, for pappkrus har ofte et plastlag på innsida – for å unngå lekkasjer.

Plast. Så mye plast. Over alt er det plast. Grønnsakene våre er gjerne pakket i to lag plast, tannbørstene våre er laget av en type plast som ikke kan resirkuleres, selv klærne våre er laget av plast! Vi kjøper, bruker, kaster. Uten et øyeblikks betenkningstid. «Det er jo bare sånn det er», men det trenger ikke å være sånn.

Hvert minutt havner 15 tonn med plast i havet. Ikke hvert år, hver dag, eller hver måned. Men hvert minutt. Hvor mange minutter bruker du på å lese denne artikkelen? Fem minutter? To? Hvor mye plast blir det? Hvor mye olje er pumpet opp for å lage mer plast i løpet av denne artikkelen?

Jeg pleide å le av de eldre damene som hadde med egne poser til butikken, eller som gjenbrukte de små plast-posene vi lemper frukt og poteter i. «Herregud, har de ikke råd til ny pose?» var tanken jeg hadde. Men nå skjønner jeg hvor sinnsykt mye mer miljøvennlige besteforeldregenerasjonen vår er enn oss. De gjenbruker syltetøyglass og smørbokser i det uendelige. Plukker bær og koker saft. De er så mye flinkere til å bruke ting opp, og å bruke ting igjen. Jeg skal aldri igjen le av besteforeldre som oppbevarer egen-kokt syltetøy i gamle smørbokser. For de har skjønt noe jeg ikke har skjønt før nå.

Når jeg har spist opp syltetøyet, har nemlig plasten gått i søpla. Riktignok i gjenvinninga, men jeg skjønner jo nå at det krever ganske mye energi å gjenvinne plast. Dessuten kan ikke alle typer plast gjenvinnes, og ofte gjenvinnes plasten kun en gang – før den ender opp som en tannbørste eller en annen type plast som ikke kan resirkuleres igjen. Resirkulering er ikke løsninga – men bør brukes som en siste utvei om du har plast som ikke lenger kan brukes.

Jeg prøver nå å lære av besteforeldrene mine, og har begynt å vaske og ta vare på gammel emballasje. Papp, plast og glass. Alt som kan reddes. Det kan jo brukes til så mye! Jeg kan bruke dem til å sylte rødbeter i, handle ris i løsvekt, eller til og med ta dem med til ferskvaredisken og få fisken min i det som tidligere var en boks med kakedeigiskrem. Så sjukt smart!

Det er så mange enkle grep vi kan ta for å bli mer plastfrie, og mer klimavennlige, som ikke går utover livskvaliteten. Det går heller ikke utover lommeboka, for jeg ser jo hvor mye penger jeg sparer på mat. Å velge poteter og løk i løsvekt fremfor i poser, sparer meg penger. Å handle i ferskvaredisken gjør at vi kan få gode tilbud, fersk fisk og en hyggelig samtale med de som er på jobb.

Vi kan alle ta med oss egne tøynett til butikken og en termokopp til å ha take away-kaffe i. Da slipper vi også unna to irriterende problemer: Overfylte handleposer som revner, og skjøre kaffekopper som går i stykker. Det er bare å hive disse tingene i sekken du bærer uansett, eller legge bak i bilen så du har det klart. Det krever ikke mer enn tre minutter med tankekraft og sunn fornuft.

For bare noen tiår siden var verden et mer miljøvennlig sted. Brus kom i glassflasker som kunne leveres tilbake så de ble gjenbrukt. Folk kunne å sylte, salte og røyke mat for å bevare den lenge – og folk bakte brød. Jeg har ingen av disse egenskapene, men etter noen telefoner og snapchat-meldinger til familiemedlemmer, har jeg fått både oppskrifter og kunnskap. Jeg er klar for å ta fatt på en mer miljøvennlig, bærekraftig og plastfri hverdag. Og jeg gleder meg så innmari. Jeg skjønner at en fullstendig plastfri verden er utopi. Men jeg er fullstendig overbevist om at hvis vi alle gjør litt, og lærer av besteforeldrene våre, så kommer verden til å bli et bedre sted.

Mer å lese på Namdalsavisa: