Min hemmelige fortid som bohem

Ukeslutt

23. august 1980, jeg var da 15 år, sendte jeg et brev til foreldrene mine. På det tidspunkt hadde jeg rømt heimefra og flyttet inn i et kollektiv i København. I brevet forklarte jeg også hvorfor jeg forlot dem: «Jeg orket ikke mer av den besteborgerlige tilværelsen dere førte, og som jeg automatisk tok del i. Jeg fikk kvalmefornemmelser når nabofrua kom til kaffe og satt og snakket om de nye gardinene til fru Olsen som var sååå usmakelige – og at herr Jensen var utro.»

I brevet tok jeg også et oppgjør med foreldrene mine som, sett utenfra, var det lykkelige ekteparet med en fasade som ikke måtte slå sprekker, mens de innenfor husets fire vegger kranglet og sloss. Jeg sa det rett til dem: Det beste ville vært om de hadde skilt lag.

Og så var det alt maset om å ta videre utdanning. At de ville ha meg til å begynne på handelsskolen, mot min vilje. Jeg, som allerede da var så utrolig lei av skolen at jeg ikke orket tanken på tre år til.

Personene i kollektivet beskriver jeg sånn: «En av guttene har eget atelier oppe på kvisten. Han maler for det meste surrealistiske bilder, og det er interessant å se hva han opplever og føler. Jeg kan se på ham i flere timer av gangen. Han er hva du far vil kalle en pervers kunstnertype med langt hår og skjegg, sidrumpete fløyelsbukser og busserull.»

Jeg kan fortelle opphavet at jeg enda ikke har klart å skaffe meg en jobb, men at jeg hjelper ei av jentene i kollektivet med å lage smykker og belter som hun selger på gata.

«Det aller fineste med kollektivet er kveldene. Da sitter vi gjerne samlet rundt bordet på det store kjøkkenet og koser oss med kaffe og vafler, mens vi forteller hverandre om hva vi har opplevd i løpet av dagen. Ei jente er veldig flink til å synge, og ofte blir vi andre med. Vi synger for det meste protest- viser, og de fleste som bor her er kommunister. Noen ganger drikker vi vin eller øl og røyker hasj. Dere må ikke tro at jeg er blitt narkoman fordi om jeg koser meg med ei pipe hasj innimellom, men det er herlig å sveve bort i rusen og glemme alle de jævlige problemene jeg strir med til vanlig.»

Skriver jeg, 15 år gammel. Denne historien fra min fortid er ukjent for de fleste, og jeg fant den igjen i ei gammel stilbok da vi ryddet barndomsheimen min. Stilen «Brev hjem» skrev jeg i 9. klasse. Dersom Tone (51) skulle skrive brev heim i dag, ville det blitt langt kjedeligere. Det kan jeg love...

Mer å lese på Namdalsavisa: