Vil sykepleierne være der i framtida?

Flere nyheter

Alt kveitefiske på Sklinnabanken stanses umiddelbart

Frykter giftskandale

Den gamle brannstasjonstomta er ryddet og planert

Her kan du parkere gratis inntil videre

Sivert Moe er tilbake med ny podkast

Snooze-fornuftig om anger

Du har kanskje sett Sykepleierløftet-filmen som Norsk Sykepleierforbund lanserte i sosiale medier for noen uker sider? Enten har du en viss anelse om hva jeg snakker om, eller så har du ikke peiling, og har trolig scrollet raskt forbi uten å vie hverken filmen, sykepleiermangelen eller Sykepleierløftet noe ekstra tankevirksomhet. Filmen viser imidlertid hvor viktig sykepleieren er i alle faser av et menneskes liv. Ikke bare ved starten og slutten av et liv, som kanskje mange tror. Sykepleierløftet derimot, innebærer sju forutsetninger som må innfris for å sikre gode helse- og omsorgstjenester i Norge. Jeg så hele filmen, og jeg ble både rørt og frustrert på en og samme tid.

Jeg har tre års utdanning i sykepleie. Ei profesjonsutdanning som stiller nokså strenge krav til kunnskaper på mange områder, være seg alt fra helsefremmende og forebyggende arbeid, forskning, fagutvikling og kvalitetssikring til samhandling, organisering og ledelse. Selv om vi er i 2017, er det fortsatt sitasjoner der jeg opplever å måtte forklare og forsvare hva jeg gjør som sykepleier. Avkrefte gamle myter om at vi bare jobber med gamle mennesker, bare utøver stell og tørker avføring. Jeg har til og med opplevd at folk tror at du kan jobbe som sykepleier uten å ha utdanning – og jeg blir så frustrert. I 2017 er det, overraskende nok, mange som fremdeles ikke vet å verdsette et yrke av såpass stor betydning både på individ- og samfunnsnivå.

Norsk Sykepleierforbund står stadig på for å fronte både sykepleieryrket og de rettighetene som bør ligge til grunn. Sykepleiermangelen er stor, og samfunnet er avhengig av økt rekruttering. Overnevnte filmsnutt som skulle presentere Sykepleierløftet, tror jeg dessverre ikke scoret full pott, verken med tanke på rekruttering eller økt interesse i samfunnet for øvrig. Ja, mange har nok en viss respekt for at vi eksisterer, men å skulle hive seg med i kampen for at sykepleiere skal få høyere lønn og kollektiv avtalerett på turnusplaner – det tror jeg flesteparten lar være å hefte seg med. For hva betyr det?

Kanskje er heller ikke framstillingen av sykepleiere som hvite engler med øm stemme og varme hender, og som av ren og skjær barmhjertighet og et indre kall valgte nettopp dette yrket, den rette måten å skulle rekruttere flere sykepleiere på. Selv om det kan være en del av yrkeshistorien, gjenspeiler ikke dette virkeligheten i dag. Dagens sykepleiere må være selvstendige, ansvarsbevisste, endringsorienterte profesjonsutøvere med bevisst og reflektert holdning til sin yrkesfaglige utøvelse. Sykepleierne finnes i kommunen, på sykehusene, innenfor psykiatrien, i Forsvaret, på oljeplattformene, på skolene, i bedriftshelsetjenesten og i ambulansene, for å nevne noen.

Vi må vi ha evne til å takle et høyt arbeidspress og stress. I dag er det kommunehelsetjenesten som lider størst nød. Siste nytt er innføringen av en stoppeklokke innenfor hjemmetjenesten, som alarmerer når «tiden har gått ut». Frustrasjoner over ikke å yte optimalt er dermed forståelig, når du må løpe inn og ut hos mennesker som i stor grad hadde hatt behov for en lengre visitt enn fem minutter. Jeg hører folks misnøye rundt dette, men hva kan sykepleierne gjøre? De gjør allerede sitt beste, og må gå på akkord med både etikk, moral, forsvarlighet og yrkesstolthet. Bemanningen er for dårlig, og ofte må en sykepleier alene ha ansvar for et titall pasienter. Mens folk flest er på påskefjellet eller knasker i seg sprø julesvor, er det utallige sykepleiere som løper rundt for å ivareta pasientenes behov til alle døgnets tider. Likevel har vi dårligere lønn enn mange. Hvem er det som forventer at mennesker frivillig skal ville ta på seg det ansvaret og den krevende jobben i framtida, når vi heller ikke får betalt for den jobben vi faktisk utøver. Tro meg, det handler ikke lenger om et kall fra oven.

Selvfølgelig er det uholdbart når ventelistene er lange, når du ikke får egen taxi hjem, når bestefaren din ikke fikk den hjelpen han skulle ha hatt, når du ikke opplever å bli hørt og når alvorlige lidelser ikke blir oppdaget. Da er det ingen nåde – forståelig nok. Norges helse- og omsorgstjenester er blant de beste i verden. Hvorfor er utfordringene da såpass mange? Jo. Pasientene blir flere, helsetilstandene mer kompliserte og forventningene til kvalitet høyere. Helsetjenestene møter ikke i like stor grad behovene. Sykepleiermangelen er allerede et faktum og helsevesenet er under et stort press.

For at sykepleiermangelen skal kunne tas på alvor, og for at samfunnet skal kunne gå rundt i framtida, må drastiske tiltak iverksettes. Du tenker kanskje ikke over det før du havner i en situasjon som gjør at du plutselig er fullstendig avhengig av en sykepleier og et helsevesen som fungerer som det skal. Ved å bevisstgjøre viktigheten av sykepleieryrket, kan kanskje både yrket og utøvelsen av det få den respekten og de midlene som fortjenes. Spørsmålet som stilles avslutningsvis i filmen fra Norsk Sykepleierforbund, er i høyeste grad noe som bør tas på alvor: Vil jeg, og vil vi, være der i framtida? Det er i alle fall ikke en selvfølge.

Mer å lese på Namdalsavisa: