Livet er en lek

MØTER MANGE PROBLEMER Som den stadig utsatte Agust sier i Pe-Torsa: «Der ræven skit, der skit’n i haug!».
(Foto: Bjørn Tore Ness)

MØTER MANGE PROBLEMER Som den stadig utsatte Agust sier i Pe-Torsa: «Der ræven skit, der skit’n i haug!». Foto: Bjørn Tore Ness

ny spaltist Sigmund Kveli er selvstendig dagdrivende humorist, Kvelirulant, og en tredel av humorgruppa Kveli Rånes Bremseth. Han er regissør for humorfenomenet Pe Torsa i Kvelia, og en av opphavsmennene til den særegne Kvelihumoren. Han er libygg, bosatt i Namsos. Foto: Bjørn Tore Ness

Flere nyheter

Namsos til topps på tabellen – nå venter toppkamp i Kleppen

Emanuels store dag

Amund Sundvik slo til for Lierne i helga. Framover vil det meste handle om Stod.

Eliteserien neste stopp

Festkonsert markerte slutten på åpningsuka

Thomas rørte Venche og Kuben til tårer

Rekordmange utstillere og et stappfullt torg på årets Sopinfestival

Folket er fortsatt sultne på matfestival

Det svenske ordtaket «Det är inte hur man har det, utan hur man tar det», er en av mine favoritter når det gjelder livsvisdom. Forskjellen på et pessimistisk og et optimistisk barn sies å være at et pessimistisk barn begynner å gråte når det blir plassert ved en haug med julegaver. Det begynner å gråte fordi det ikke vet om noen av pakkene inneholder det barnet ønsker seg. Det optimistiske barnet blir plassert ved en stor haug med hestemøkk. Det kaster seg i gravinga, og sier: «Med så mye møkk, så må det da være en hest her et sted.»

Min tiltro til at alt vil gå bra til slutt, kunne sikkert gitt meg alvorlige slag i trynet. Men det har ikke gjort det så langt, og dermed har jeg turt å takke ja til mange gode tilbud som har gitt meg mye glede. «Jeg har hatt mange bekymringer i mitt liv, de fleste har det ikke blitt noe av», var det en som sa. Derfor vil jeg slå et slag for å ta gledene på forskudd heller enn bekymringene. Glede er jo den eneste ressursen som dobles hver gang den deles. Gledeskilden i hvert enkelt menneske er utømmelig, vi må bare fortsette å øse av den selv om vi blir voksne. Tenk om vi kunne ta med oss begeistringen, undringen og utforskertrangen fra barndommen, i stedet for å bli skeptiske, forutinntatte og trygghetssøkende voksne.

Min barndom var bekymringsløs. Jeg bekymret meg da også i så liten grad at det egentlig var livsfarlig. Isflak, skytevåpen, trehytter, selvbygde sykler, traktorer og gamle mopeder ga skrammer, sår og lærdom. Det vi fikk mest av var likevel glede, latter og samhold i søsken- og kameratflokken. At det er mye lettere å få en båt til å synke enn å få den opp igjen, var en av lærdommene. At svartkrutt og fyrstikker fort fjerner både øyenbryn og oppspart pannelugg, var andre erfaringer som ble notert i boka.

Vi lekte «politi og tjyv», og hadde urokkelig tro på at politiet vant til slutt. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde den tiltroen. En av hyttenaboene var toller, og hans sønn dro oss med i tollerlek. Sannsynligvis en sjeldnere aktivitet på landsbasis. Men som grenseboere kjente vi tidlig til smugler-begrepet, selv om grensevarene i min barndom gikk fra Norge til Sverige.

Hva lærte vi ellers av leken? Jo, vi lærte oss spilleregler. Vi ble enige om hvilke roller som skulle fylles, og vi fylte dem med de forutsetningene vi hadde. Vi lærte oss samarbeid, og fikk arbeidsoppgaver som passet til våre fysiske og intellektuelle forutsetninger. Vi lærte oss lojalitet. Hvem som fant på galskapen som endte litt verre enn forutsett, ble aldri fortalt. Ikke minst utviklet vi en kreativitet som gjorde oss i stand til å lage noe originalt av de få ressursene vi hadde.

Nå skal det sies at alle unger som vokste opp på en gård på sekstitallet, fort måtte lære seg å arbeide også. For meg var imidlertid skillet mellom arbeid og lek like flytende den gang som den er i dag. Å trampe i høylasset, å kjøre traktor lenge før lovlig alder, var både lek og arbeid. Å fiske, jakte og plukke bær var matauk, men ble kombinert med konkurranser og fysiske utfordringer som gjorde det også til en del av leken. Etter at en diger råne var slakta, kan dere vel gjette hvilken kroppsdel som ble brukt som fotball.

«Den som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt», sa Piet Hein. Jeg er av dem som tror at såkalte seriøse yrker også kan utøves med glede og humor. På den annen side må humorister og underholdere tajobben sin like seriøst som andre yrkesutøvere, dersom vi vil lykkes.

Noen vil kanskje protestere heftig på dagens overskrift. For noen er livet mer et slit og en dans på torner. Livet har aldri vært rettferdig, og som odelsgutten Agust i Pe-Torsa sier: «Der ræven skit, der skit'n i haug!» Med andre ord: Enkelte personer ser ut til å være forfulgt av uhell og ulykke. Det er kanskje i sympati med dem vi heller forteller om våre egne helseplager, vårt eget biluhell og slektningers død enn å fortelle gledesstrålende at livet smiler på andre områder. Ja, jeg har av og til tenkt at jeg kanskje framstår som ufordragelig lykkelig. Men da håper jeg at jeg heller kan bidra til at de ulykkelige blir litt gladere, med å peke på de små gleder i livet, enn å ta rollen som anonymt lykkelig.

Genetikk får du ikke gjort mye med i ettertid. Min farmor døde da hun var 70 år, men selv velger jeg å tro at det er min farfar jeg slekter mest på. Da kan jeg i mitt femtisjuende år se fram til å leke i enda 40 år før jeg pakker sammen lekene for godt.

Mer å lese på Namdalsavisa: