Fra Kiev til Høylandet

Flere nyheter

Bilkjøring har rasert fire kilometer av skiløypa på Spillum

Løypesjefen: – Jeg blir bare lei meg!

I 1957 startet Bjørn Lie Namsos Vektløfterklubb. 60 år senere er han fortsatt pådriver i miljøet.

Snart 82 år, men fortsatt sterk som en Bjørn ...

Kommuner føler seg forbigått i politireformen

– Dette svekker tilliten

NA-spaltisten

«Dette er en seier for musikk som faktisk betyr noe». Det sa den portugisiske artisten Salvador Sobral da han nylig vant Eurovision Song Contest (eller Grand Prix) med en lavmælt  ballade som journalister med litt for høy respekt for egen musikksmak og egne besøk i Lisboas fadosjapper med turistmeny kunne omfavne.

Det underliggende budskapet virker å være at underholdning med glitter, humor og pyroeffekter er mindre viktig og verdifull. Men i et nordtrøndersk revyperspektiv vet vi selvfølgelig bedre. Og nettopp Eurovision er et godt eksempel på betydningen av underholdning i en kontekst hvor en hel verdensdel samles på tvers av konflikter, utfordringer og allianser. La oss se på noen tidligere år.

2007. Ukraina er i politisk krise og i  konflikt med Russland om gassleveranser til landet. Til Eurovision sender de den elleville, sølvkledde dragartisten Verka Serduchka. I løpet av låta høres det flere ganger ut som om hun synger «Russia goodbye», men når teksten legges fram, inneholder den i stedet ordene «Lasha Tumbai» – noe som ikke gir mening på ukrainsk, men som ifølge artisten betydde «kremfløte» på, holdt deg fast, mongolsk. Om det egentlig ble sunget kan vi spekulere i, men på dansegolvet under Eurovision høres stadig «Russia goodbye». Og midt i dansen triller altså utenrikspolitiske undertoner mens konflikten mellom de to landa stadig lever.

2007 igjen. Verden holder pusten i angst for atomkrig mellom Israel og Iran etter flere rykter om opprustning.

Israel deltar i Eurovision med sangen «Push the button» – en overdådig fest av et ska-nummer på tre ulike språk om gale ledere som vil sprenge oss alle i lufta. Mange mente låta var direkte rettet mot Irans president, men den fikk være med i konkurransen. Kanskje ga nummeret folk muligheten til å le av egen terrorfrykt, men kanskje bidro den også til å heve Israels rykte som partyland i en periode hvor de vel var alt annet enn det. Senere det året gjennomfører i alle fall Israel flere militæroperasjoner.

Og 2009. Russland har invadert Sør-Ossetia i Georgia, som svarer med å melde discogruppa Stephane & 3G på Eurovision med sangen «We don’t wanna put in».

Artistene var åpne om at låta var en kritikk av Russland, og derfor ble de også bedt om å endre den, men i stedet trakk de seg.

Budskapet fikk de jo likevel igjennom. «He is killing the groove», sang de, og det kan man jo være enig i. Men groove får vi jo hver gang denne låta blir spilt over høyttaleren. Nei til Putin og nei til sensur. Men et rungende ja til disco.

Det finnes mange flere. Bosniere som synger om all verdens smerte mens de er rammet av en av de blodigste borgerkrigene i Europas historie.

Heite, greske menn i kilt som synger om gratis alkohol midt under Hellas’ verste finanskrise. Og hviterussere som inntar Eurovision med fyrverkerisangen «I love Belarus» like etter at Alexander Lukashenko nærmest innsatte seg selv som president i landet til sterke protester fra både landets innbyggere og Europa for øvrig. Slik fortsetter det.

«Ei stund var det bare Eurovision som gjorde meg glad», sa en kompis for noen uker siden. Han refererte til sin kamp for å være seg selv i et ikke helt homovennlig, østeuropeisk land, men det er betegnende for flere. For mange er Eurovision et fristed, hvor de kan puste litt før de reiser tilbake inn i skap, politisk kaos og uoppnåelige framtidsdrømmer, akkurat som annen form for musikk og underholdning er det for andre. Er du preget av at landet ditt er i konflikt, at landets ledere er ute av kontroll eller at du ikke blir akseptert som deg selv, kan det være nettopp latteren som hjelper deg gjennom det.

Aristoteles framhevet den forløsende effekten latter har: Kan vi le av vanskelige følelser, kan vi også forholde oss til dem. Humor brukes til å forstå komplekse situasjoner, til å snakke om det vi ellers ikke klarer å snakke om og til å snakke makta midt imot. Underholdning kan også være et grep for å forsøke å endre samfunnet. Tenk bare på dragshowets parodiering av kjønnsroller, de amerikanske talkshowenes latterliggjøring av Donald Trump og muligheten mange får til å omtale ellers tabubelagte tema fordi det «bare er på gøy».

Eurovision er ikke en musikk- og sangkonkurranse. Det er verdens største revy, som viser hvor viktig nettopp revyen er noen måneder før Revyfestivalen på Høylandet er i gang.

Revyen evner å bringe motsetninger sammen i sang og dans rundt større og mindre utfordringer. Midt i galskapen, humoren og satiren lever noen av de viktigste budskapene vi har, og det er noe genuint europeisk over å kunne samles på en scene og feste selv om man er bitre fiender i hverdagen.

Men man må være villig til å se dette innholdet også, selvfølgelig. Og ikke bare avspise det med at det ikke er ekte musikk.

Guri Idsø Viken - NA-spaltist.

 
Mer å lese på Namdalsavisa: