Den artige dalen

(Foto: Jonas Olsen)

Foto: Jonas Olsen

Flere nyheter

Kveli, Rånes og Bremseth legger ut på ny turne

– Vårt beste show til nå

Butikkene i Indre Namdal med skikkelige ansiktsløftninger

– Vi må bare ta oss råd til ei oppgradering

Etter flere år med nedgang opplever alpinsporten vind i seilene

Stian i front for opptur

Idet jeg leser hva som har skjedd på Bertnem-brua, brer det seg en stolthet av å komme fra Namdalen. For hvorfor ikke bygge et toghotell? Det er en god ide på så mange måter, og gir en anledning til å dele et personlig håp for verdens (helt objektivt sett) vakreste dal.

Om det skulle være noen tvil: Selv om jeg bor i Oslo, elsker jeg fortsatt Namdalen. Og som lakseroer er det både skrekkelig og fantastisk å se strømmen av laksebilder på Facebook. Abstinensen finner veien helt inn til beinmargen, og jeg gleder meg som en unge til jeg og kona skal opp og fiske i juli. Da skal vi også på Revyfestivalen, som i år feirer 30 år med galskap. På et vis oppsummerer vel laksefiske og revyfestival det jeg personlig liker best med Namdalen: Lidenskap og galskap, i grønn forening.

Fra østkanten i Oslo får jeg ikke med meg alt som skjer i Namdalen (med mindre det fanges opp av laksebørsen). Men plutselig dukket toghotellet i Overhalla opp som nyhet både hos NRK, TV 2 og DN, og jeg kjente jeg ble litt stolt av å komme fra en dal hvor man får til sånne ting. Jeg har ikke hatt noe med prosjektet å gjøre, og visste skammelig nok ikke om planene før det plutselig var i nyhetsbildet. Men brua kjenner jeg veldig godt – jeg har fisket laks under den utallige ganger. Og som mange andre tenkt at det jo var litt dumt at ei så flott jernbanebru bare skulle stå der uten noen funksjon. Et toghotell slår meg som en brilliant ide. For selv om det konkurrerer med mange andre hotell, må du til Øysletta i Overhalla for å overnatte i et toghotell, og attpåtil ha utsikt over et av Europas beste laksevald.

Det er også såpass spesielt, at det potensielt kan appellere til folk som ikke er laksefiskere. Kanskje får det noen til å ta en omvei fra Trondheim eller Lofoten for å oppleve det? Nå skal jeg riktignok vokte meg for å erklære hotellet en suksess før man har sett om det er drivbart. Men i turistnæringa er det en viktig forutsetning som gjelder: Noe som står ut av mengden, og som du ikke får noen annen plass. Å dekke et behov ingen andre dekker. Kudos til Torger Haugen og sambygdningene som klarte å realisere et sånt prosjekt!

I min jobb i NRK tenker vi på samme måte når vi skaper nytt innhold og nye konsepter. Vi spør oss selv: Hva kan vi gjøre som dekker konkrete behov til dem vi ønsker å nå, og som enten:

1: Ingen andre gjør.

2: Vi kan gjøre ti ganger bedre enn de andre.

Noen ganger klarer man det på slump, og andre ganger gjennom grundig forarbeid. Men denne naturloven er forutsetning for at ting skal kunne bli skikkelig vellykket. Finner du noe folk vil ha som ingen andre gjør, og gjennomfører det skikkelig bra, er du godt på vei mot suksess. For 30 år siden var det ingen andre som arrangerte NM i revy, men det var noe folk ville ha. Og selv om Høylandet ligger så øde at du (ifølge revynestor Lortns Mørkved) «Må kjøre feil i to vesentlige kryss» for å komme deg dit, var det jo fullt mulig å få det til også der. Og gjennom et utrettelig engasjement og utholdenhet har hållingene klart å bygge en nasjonal begivenhet i ei bitte lita bygd. I Namdalen.

Men vi har mange eksempler på dette: Buøy gård, en av nordens beste restauranter, på ei bittelita øy uti Nærøy. Pe-Torsa, den vanvittige friluftsteater-suksessen i Kvelia. Rock Citys opplevelsessenter i Namsos. Skjenkestova i Skorovas, midt i ingensteds, men med 500 ølsorter på flaske. Skånaliseter gårdsysteri – som brøytet vei gjennom ysterimonopol-relgene på 80-tallet, og ble landets første gårdsysteri.

Utafor har de nå bygd en levegg av gigantiske fargeblyanter. Eller for den saks skyld Namdalsavisa: I våres fikk de «Award of excellence» under en prestisjetung mediesamling i Bergen, for prosjektet langtigjen.no, hvor de tok Åge på ordet og kjørte til Royal Albert Hall i en Opel Ascona fra 70-tallet. Opp gjennom hele dalen er det strødd med prosjekter i samme kateogri. Generelt sett vil jeg si at Namdalen markerer seg som et sted hvor man er gode på å skape nettopp ting som ingen andre gjør. Gjerne ispedd litt galskap.

Så hva er mitt håp for Namdalen? Det er rett og slett at man fortsetter å dyrke den uredde nyskapinga som allerede er der. Og at med-namdalingene støtter opp om dem som tør å ta initiativ til nyskaping. For det krever hardt arbeid å få til ting ingen andre gjør, eller rett og slett peise på og prøve å få til noe som er ti ganger bedre enn det andre har fått til. Men også at man beholder lekenheten. For det finnes mye galskap i verden, men vi trenger mer av den artige galskapen Namdalen har å by på.

Mer å lese på Namdalsavisa: