Skal, skal ikke, skal, skal ikke

(Foto: BJØRN TORE NESS)

Foto: BJØRN TORE NESS

Ukeslutt

Å ta valg har aldri vært min sterkeste side. Ei heller har jeg noe som helst tro på at det kommer til å bli det. Jeg har funnet meg i at dette er en svakhet, og jeg har på mange måter bare bestemt meg for å leve med det. Det til tross for at butikkturene bringer ukentlige utfordringer.

Å velge ut middag er en omstendelig affære – lunsj likeså. Men det stopper ikke der. Når jeg endelig kommer meg til kassa, er spørsmålene mange. «Skal du ha kvittering?». Ja, skal jeg egentlig det? Nei takk, tror jeg. Eller? Jo. Nei. Det blir nei. «Hva med pose?» Nei takk, du, jeg tar bare disse 14 artiklene under armene, jeg.

Selv om følelsen av å ha spart den ene krona er fin, kan man jo i ettertid kjenne litt på at man kanskje skulle tatt pose.

Men det er ikke bare når middagen skal bestemmes at jeg sliter med å bestemme meg. Det gjelder alt, og særlig småting. Vi snakker valg som hva jeg skal ha på meg, om jeg skal ha håret opp eller ned. Skal jeg ta den – eller den – vegen heim? Nå er ikke Rørvik så stort, så heim kommer jeg meg uten altfor mye diskusjon med meg selv.

Da FM-nettet ble slokket, satt jeg som så mange andre igjen med kun Radio Trøndelag i bilen, og for en med beslutningsvegring er det på mange måter tilfredsstillende foruten om når det er tirsdag og bingo eller når kommunestyret i Stjørdal sendes direkte. Valget om å kjøpe dab har jeg valgt å utsette, og den beslutninga kjenner jeg meg rimelig fornøyd med.

Det er på grunn av alle disse tingene at jeg nå er overrasket over min egen evne til å ta et av de største valgene jeg har tatt i mitt liv (og her er det viktig å skille mellom overrasket og imponert).

Jeg har nemlig kjøpt meg leilighet. Fra en dag til den neste hadde jeg bestemt meg for å kjøpe noe, sett på leiligheten for første gang, og på mirakuløst vis klart å vinne min første budrunde i livet.

Nå følger måneder med «hva skal jeg fylle denne skuffa med», «i hvilket hjørne skal jeg egentlig sette sofaen» og «skal jeg ha matte i gangen eller ikke?» – og jeg kjenner at det første jeg skulle hatt er et lite blomsterbed med prestekrager.

Skal, skal ikke, skal, skal ikke.

Mer å lese på Namdalsavisa: