Hvordan kan vi øke matproduksjonen i Norge?

Venstre har klare mål

GRØNT ER SKJØNT En herlig blanding av gulerøtter, reddik, nepe og sukkererter.
            (Foto: Torild Wika)

GRØNT ER SKJØNT En herlig blanding av gulerøtter, reddik, nepe og sukkererter.Foto: Torild Wika

Innspill

For Venstre er det et klart politisk mål å opprettholde Norsk matproduksjon, og øke vår nasjonale selvforsyning av mat. Skal vi lykkes med det, må vi stimulere til at dyrkamarka benyttes til de produksjonene som den er mest optimal for, i forhold til jordkvalitet og klimatiske forhold.

For å oppfylle disse målene, har vi igjennom mange tiår ført en målrettet kanaliseringspolitikk her i Norge. Hvor det stimuleres til kornproduksjon på de arealene hvor det kan produseres korn med forventning om akseptable avlinger. Noe som i hovedsak omfatter flatbygdene på Østlandet og områdene rundt Trondheimsfjorden. De resterende arealene med dyrka jord må da benyttes til de grasbaserte produksjonene.

For å sikre at ikke produksjonen til de grasbaserte produksjonene etableres i stort omfang i kornområdene, må det sikres tilstrekkelige økonomiske insentiver, som sikrer de grasbaserte produksjonene i våre fjord og fjellbygder en konkurransedyktig økonomi. Det kan bare gjøres med å differensiere tilskuddssatser på grasarealer og driftstilskudd, mellom de forskjellige tilskudds-sonene. Økte produktpriser gir størst inntektsøkning for de brukene som produserer de største volumene.

I forbindelse med årets landbruksoppgjør var det et mål for Venstre å sikre og styrke kanaliseringspolitikken, for å øke selvforsyningen av matvarer. Da må vi produsere korn der forholdene gjør det mulig, og satse på de grasbaserte produksjonene der det ikke er hensiktsmessig å produsere korn. For å oppnå dette må vi gjøre det økonomiske mer gunstig å produsere melk og kjøtt der det ikke kan produseres korn. Det forslaget som ble fremmet på Stortinget av Ap/Sp/KrF/SV i forrige uke, ville gitt virkemidler som hadde stimulert til etablering av store melkebruk (opp imot 900 tonn) i kornområdene. Økte arealtilskudd for grasproduksjon i kornområdene og økte målpriser på melk som det ikke er mulig for Tine å ta ut i markedet, ville kunne bidratt til en utvikling med etableringer av husdyrhold i kornområdene. Som ville utkonkurrert kornproduksjonen i kampen om arealene, og konkurrert ut melkeproduksjonen i våre fjord og fjellbygder i kampen om melkekvotene.

I utgangspunktet er det ikke mulig å ta ut den økte målprisen i melkemarkedet, pga. den andelen av melken som går til ost og smørproduksjon, og den mengden melk som brukes til å produsere en kg ost og smør. Men om en etablering av store melkebruk på det sentrale Østlandet og rundt Trondheim, følges av etablering av frittstående meierier, som kjøper melk direkte fra leverandører og leverer konsummelk og yoghurt til butikker i lokal- området. Ville deres skumming av fløten i melkemarkedet og minimalisering av transportkostnader, gitt de mulighet til å utbetale den økte målprisen til leverandørene sine.

Situasjonen ville da blitt at melkebruk i kornområdene både fikk utjevnet forskjellene i tilskudd mellom kornområdene, og fjord- og fjellbygdene. Samt at de ville oppnådd høyere melkepris, på et volum som er langt større enn gjennomsnitts- volumet for melkebruk i andre deler av landet. Et landbrukspolitisk vegvalg som hadde fulgt et slikt linjeskifte, kunne over noen år ha tømt områder som Namdalen, fjellbygdene i Sør-Trøndelag, Gudbrands- dalen og Valdres for melke- produksjon, og samlet det i store driftsenheter rundt Trondheimsfjorden, på Toten og Hadeland. En slik utvikling kunne ikke Venstre være med på, og brøt derfor forhandlingene med de andre opposisjonspartiene.

Det er en stor politisk avstand mellom Venstre og de to regjeringspartiene i landbrukspolitikken. Det har vi fått uttrykkelig demonstrert i den inneværende stortingsperioden. Venstre har vært en buffer for norsk landbruk i denne perioden, via bla oppgjøret i 2014, sikring av prosenttoll (ostetoll), opprettholdelse av konsesjonslov og opprettholdelse av kvoteregionene for melk. I landbrukspolitikken er det Venstre som har lagt føringer for retningsvalget i denne perioden, og Venstre har bidratt til at rammen for årets oppgjør ble økt fra 410 millioner til 755 millioner. Korrigerer vi forslaget til Ap/Sp/KrF/SV på 790 millioner, som inkluderte 45 millioner i økt målpris som i liten grad kunne forventes å bli tatt ut av produsentene. Kan vi konkludere med at begge forslagene ville gitt landbruket et reelt oppgjør rundt 750 millioner. Det er derfor ikke rammen for oppgjøret som avgjorde bruddet i forhandlingene i Stortinget, derimot den store forskjellen i vilje til å prioritere en innretning som sikret økt matproduksjon, og lønnsomheten til små og mellomstore bruk i våre fjordbygder, fjellbygder og i Nord-Norge. Venstre har klare mål her, mens det ser ut som de andre opposisjonspartiene hadde mest fokus på å tilfredsstille alle, også melkeprodusentene i Akershus.

For Venstre er det derimot avgjørende å sikre utviklinga av både store og små husdyrbruk i alle områder hvor kornproduksjon ikke kan forvente å oppnå akseptable avlinger. Vedtaket i Stortinget om å anmode statsråden om at kommunene Nærøy, Leka og Vikna, blir overført fra sone 5 til sone 6 for produksjonstilskudd, er et virke- middel for å oppnå den ønskede utviklinga. Slike prioriteringer er en forutsetning for å sikre en nasjonal selvforsyning av mat i Norge, og bidra til økt produksjon av fornybare ressurser til et bærekraftig samfunn.

Mer å lese på Namdalsavisa: