Godfoten på sykehuset

(Foto: Bjørn Tore Ness)

Foto: Bjørn Tore Ness

Flere nyheter

Namsos til topps på tabellen – nå venter toppkamp i Kleppen

Emanuels store dag

Amund Sundvik slo til for Lierne i helga. Framover vil det meste handle om Stod.

Eliteserien neste stopp

Festkonsert markerte slutten på åpningsuka

Thomas rørte Venche og Kuben til tårer

Rekordmange utstillere og et stappfullt torg på årets Sopinfestival

Folket er fortsatt sultne på matfestival

For egen regning

Å sørge for at folk har en god fot – eller aller helst – to, er en jobb de ansatte ved våre sykehus tar alvorlig.

Om vi bor i Gravvik, Tunnsjøen, Namsos, Meråker, Frosta eller Levanger, er det en menneskerett at samfunnet legger forholdene til rette for at vi blir tatt vare på og «reparert» når helsa skranter.

Når behovet for gode føtter melder seg, er det kirurgene vi setter vår lit til. De kan sitt fag – som leger flest.

Godfot-teorien

Men behersker legene «godfot-teorien»?

Det spørsmålet er betimelig etter å vi i forrige uke fikk ta del i tankene til to leger ved Sykehuset Levanger. I sin avis- kronikk og påfølgende intervju var de riktignok ikke titulert som kirurger, men som «overleger i LiS-geriatri og spesialist i anestesiologi».

Det burde likevel være forventet at de har kjennskap til teorien om å «spille hverandre gode».

I sin kronikk bryter duoen med alle kjente prinsipper for å oppnå god og positiv utvikling for en organisasjon.

Det ble blant annet framsatt beskyldninger mot kolleger og mot foretakets ledelse som visstnok skal ha godkjent juks.

Kritikken mot Sykehuset Namsos var knallhard. Når opplevde vi at noen ansatte i Namsos kom med slike vurderinger av forholdene ved Sykehuset Levanger?

Makan til storebror-holdning!

Du må nesten være «OVERLEGE» for å slippe unna med slike karakteristikker knyttet til egen bedrift og organisasjon. Hadde en ansatt med lavere «rang» enn legene gjort det samme, ville vedkommende ganske sikkert ha vært innkalt på teppet umiddelbart og fått klar beskjed om hva som er akseptabel omtale av interne forhold.

Felles kultur

Jeg har fulgt prosessen omkring sykehusene i Nord-Trøndelag siden jeg begynte i NA for nøyaktig 30 år siden. Det var kniving og en viss skepsis mellom de to sykehusene lenge, men da samhandling ble vektlagt, virket det som om utviklinga gikk i riktig retning.

Daværende sykehusdirektør, Reidar Tessem, var den første som jeg forbinder med ei uttrykt målsetting om nødvendigheten av at sykehusene på Levanger og Namsos måtte samarbeide om funksjoner, om spesialister og om pasienter.

Med helseforetaksmodellen ble det forsterket, og med Arne Flaat i direktørstolen, virket det som om samhandlinga og «godfot-teorien» vant fram. Flaat var synlig i sykehusenes korridorer. Det var ikke bare på kontoret at han utførte sin jobb.

Ikke bare harmoni

Det tok ikke mange månedene etter at Arne Flaat ble pensjonist før en av de to Levanger-legene ga oss innblikk i en sykehusverden som slett ikke bare var preget av harmoni.

Det ble hevdet at direktøren i alle år hadde favorisert Sykehuset Namsos, selvsagt på bekostning av Levanger. Sett fra utsida virket det som om den nåværende ledelsen i helseforetaket satset på at kritikken skulle gå i glemmeboka.

Om jeg tar feil på dette punktet, så er det bare å registrere at ledelsens eventuelle forsøk på å lære de involverte hva «godfot-teorien» handler om, åpenbart ikke har gitt resultater.

Skal man utvikle en organisasjons- eller bedriftskultur, er det grunnleggende at man skaper en trygghet mellom de som «spiller sammen» – med et ønske om å gjøre hverandre gode, som godfot-teoriens opphavsmann Nils Arne Eggen uttrykker det.

I godfot-teorien heter det også at «det er ikke nok å mestre en ferdighet selv, man må også respektere andres individuelle ferdigheter». Jeg tror at det også gjelder for leger!

La meg avslutte med den kloke fotballtrenerens postulat:

Den som vil ha suksess, må unne andre suksess!

Mer å lese på Namdalsavisa: