Den dagen humoren døde

"Det er for mange som faktisk ler av The Donald hver gang han åpner kjeften og for få som blir sjokkert over kritiske sannheter. Når USAs president er klovn selv, hva skal klovnen gjøre da?" spør Guri Idsø Viken.Foto: Rune Petter Ness

NA-spaltist

Norsk Revyfestival fyller 30 år i år og er i full gang på Høylandet. Humorens utfordringer viser at det er viktigere enn noen gang å møtes og le.

Humor tar så mange former, men for satiren har det lenge sett mørkt ut. Og kanskje særlig for den med politisk brodd, den som søker å kritisere makta. Til tross for at internett flommer over av parodier på Donald Trump, Sean Spicer, Angela Merkel og Siv Jensen, fører det ikke til så mye mer enn et lite smil og en tommel opp på Facebook. Den føles bare ikke så viktig. Hvor har det blitt av humoren som utfordret? Den som ga deg ny innsikt og var samfunnsrelevant? Har komikerne blitt feige eller uengasjerte?

Satiren klarer fortsatt å skade, sier kommentator Hugo Rifkind i britiske The Times. Det er jo ingen tvil om at Donald Trump og gjengen blir fornærma hver gang de åpner internett eller det amerikanske satireprogrammet Saturday Night Live. Men satiren vil noe mer, den vil endre verden. Det gjør den best gjennom å overbevise verden om at noe verden ikke i utgangspunktet synes var latterlig, faktisk er det. Slik får den flere til å tenke seg om og kanskje handle annerledes.

Akkurat det er litt vanskelig i Trumps tilfelle. Det er for mange som faktisk ler av The Donald hver gang han åpner kjeften og for få som blir sjokkert over kritiske sannheter. Når USAs president er klovn selv, hva skal klovnen gjøre da? I beste fall underholde littegrann innimellom slaga. Eller si som produsentene bak tv-serien South Park: Nå har satiren blitt virkelighet, vi tar en pause.

Det er heller ikke noe effektivt å le av makta lenger, sier Emma Burnell i Independent. Før kunne humorister få fram visse sjokkreaksjoner når de turte å ta statsministere, kongelige og andre prominente personer hardt i nakken med latter, men slik er det ikke lenger. Folk i maktposisjoner har ikke nok makt lenger, mener Burnell. Den makta er det folket som har, bare sjekk hvor ofte politikerne avholder folkeavstemninger om sentrale spørsmål og kjører rå populisme i sosiale medier.

Hva vet vi så om oss – folket, altså? At vi opererer mer og mer i ekkokamre. Med andre ord: Vi søker sammen med de som er enige med oss og snakker med dem uten at det kritiseres. Det gjelder også hva vi ler av. Høyrevridde sitter sammen og ler av alt fra feminister til muslimer. Venstrevridde ler av verdiskaping, innovasjon og skattefradrag til de steinrike. Vi henvender oss mer og mer til vennene våre mens vi sparker de andre, og det blir stadig mer risikabelt med humor som treffer hjemme.

Alle finner vi fellesskap. Alle ser vi satireprogrammer på tv med folk som er enige med oss, og alle er vi enige om at de er gode. Men det er jo ingen andre som bryr seg. Da oppnår vi ikke mye mer enn å slå inn åpne dører, forsterke eksisterende fordommer, lære det vi kunne fra før og slikke hverandres rimelig løsthengende baller i en slags kontinuerlig runkering på internett.

Det er altså tøft å være humorist. I hvert fall en sånn en som vil at humoren skal bety noe, gjøre en forskjell. Det kan virke som om slike humorister ikke treffer, sjokkerer eller påvirker like mye som før. Men det kan da ikke være over ennå?

Jeg tror en løsning ligger i å finne de nye temaene for satiren og humoren. Da må vi tenke over hvem som bestemmer nå. Hvem som har definisjonsmakta i samfunnet vårt og hvem som bygger sannheter som humorister kan bidra til å rive ned. Humorister må komme ut av sine egne runkeringer og finne de temaene som samfunnet samles rundt og tror på. De må tørre å utfordre denne troen.

Ett slikt tema er terror og terrorfrykt. Knapt noe har vært mer samlende for befolkningen enn de stadige terrorangrepene eller truslene om terrorangrep som har skjedd de siste årene. Kanskje kan humoren spille en rolle her, både for å takle følelser knyttet til det som skjer, men også for å tøyle redselen for at det kan skje igjen. Terrorens mål er tross alt makt gjennom folks redsel. Og det verste som kan skje folk som vil at du skal være redd dem, er at du ler av dem. Det er derfor spennende at revyfestivalen setter humor mot terror på dagsordenen.

Jeg har også trua på revyen slik den blir presentert på Høylandet, der alle møtes under samme teltduk på tvers av politiske, religiøse og kulturelle overbevisninger og på tvers av alder, kjønn og geografi. Hvis det er noe utfordringene med sosiale medier har vist oss, er det at det fortsatt har en verdi å møtes personlig, også med de som er ulik oss. Kanskje er en samlet revyfestival viktigere enn noen gang i en verden med stadig nye utfordringer.

Eller som en tilfeldig person i kommentarfeltet i The Times sa: ”Komedien vinner ikke noe alene, men det er en alliert jeg er veldig glad for å ha”.

 
Mer å lese på Namdalsavisa: