Klassebilde-nostalgi

Flere nyheter

Namsos til topps på tabellen – nå venter toppkamp i Kleppen

Emanuels store dag

Amund Sundvik slo til for Lierne i helga. Framover vil det meste handle om Stod.

Eliteserien neste stopp

Festkonsert markerte slutten på åpningsuka

Thomas rørte Venche og Kuben til tårer

Rekordmange utstillere og et stappfullt torg på årets Sopinfestival

Folket er fortsatt sultne på matfestival

Namsos har en unik evne til å gjøre meg ekstremt nostalgisk. Byen får meg til å lengte bakover mot det jeg i dag ser på som «enklere tider». Kanskje er det alle bildene her i Namsos som trigger nostalgien, for når jeg trer inn på soverommet mitt hjemme hos mamma blir jeg nemlig glanet på av alle folka på klassebildene over senga. Fortida henter meg alltid inn når jeg ser dem, og jeg lar meg rive med. Ned i kaninhullet. Hver gang.

På det første klassebildet er jeg mellom fem og seks år, har på meg oransje regntøy og står midt i skogen sammen med 23 andre jevnaldrende gutter og jenter. Noen av dem har i dag fått barn selv, noen har jeg masse kontakt med, andre vet jeg knapt hvor i verden er. Men en av dem så jeg løpende gjennom Namsos sentrum her en dag, på vei til å bli skistjerne eller noe sånt. Så noen har jeg kontroll på. Sånn passe i alle fall.

Den omtrent samme gjengen (med noen nye tilskudd) sitter så på låvebrua på Langvassmoen i sjetteklasse. Slitne, med sekker større enn kroppene våre, men fortsatt i regntøy. Det har gått noen år, men vi er fortsatt like glade. Vi hadde trasket opp fjellsida, spist litt for smeltet sjokolade, og vært våkne litt for lenge utover natta. Gransket alle navnene som er risset inn i sengene i huset på tunet, og hvisket om Anna Langvassmoen og hvordan vi kunne mane henne frem. Det er så rart å se den gjengen sitte på den låvebrua, tenke på alle potetene vi skrelte og hvor store vi følte oss. På tur, uten foreldre.

Det neste bildet er et av favorittene mine. Det er fra NUS, tatt den dagen vi skulle få juleferie, like etter kirkegudstjeneste. Klassen var satt sammen cirka halvt om halvt med folk fra Vestbyen barneskole, og Namsos barneskole. Bildet er vel tatt i niende- eller tiendeklasse, og alle hadde pene klær på seg. Gutta stilte i dress, jentene i kjole, og jeg husker hvor fornøyd lærerne våre var da alle stilte opp i finstasen. Vi var nok ikke den enkleste gjengen å ha med å gjøre. I min klasse ramlet folk over ende og brakk bein, hang stoler ut av vinduene, teipet søppelbøtter til veggen, og håpet at lærerne ikke la merke til at boka de leste fra ikke lenger satt fast i omslaget. Vi ba om at innmaten ikke måtte ramle ut, samtidig som vi håpet at læreren ikke skulle se inni printeren og oppdage den enorme mengden med spillkort som lå slengt inni der. Eller legge merke til at en av klassekameratene satt fastteipet til et bord, inne på do. Vi var en kaotisk gjeng, men alle hadde stilt i kjole og dress siste dag før jul. Det var mye sjukt som skjedde de åra, og alle de sprø folka er fanget sammen i det ene bildet på veggen hjemme hos meg.

På videregående fikk vi for første gang møte den mye omtalte årboka med klassebilder, og portretter, av alle elevene på skolen. Jeg husker så godt da den kom, og vi bladde gjennom for å se på alle sammen. Jeg gjorde det samme nå i juli. Nesten ti år etter at vi begynte på den skolen. Jeg bladde sakte gjennom boka. Opp fra sidene stirret så utrolig mange seksten-, sytten- og attenåringer. Med hele livet foran seg. Hjertet hoppet ekstra når blikket mitt fant dem som ikke lenger finnes. Så rart det er, å kunne bla bakover i livet og gjenoppleve så mye fint, og så mye fælt samtidig. Årboka klappet jeg sammen, og la på ei hylle samtidig som jeg revurderte valget om å ta vare på alle disse bildene. Hvor smart er det egentlig å oppbevare alt på et så lite rom? Og la alle disse folka, med sine egne skjebner og historier, stirre ned på meg mens jeg sover. Er det sånt sunne, voksne mennesker driver med? Eller pakker vi alt vekk i en boks i kjelleren, brenner det, glemmer det og går videre?

Ikke vet jeg hvor lurt det er å stadig gjenoppleve disse «enklere tider», fylt av regntøy og hormoner og hendelser som gjør at det går skjelvinger av flauhet nedover ryggen på meg. Er det sunnere å bare la fortid være fortid, og lukke døra og reise tilbake til Oslo og nedbetalingsplanen fra Lånekassen?

Jeg ser opp på veggen igjen. Ser på alle utgavene av meg selv, og vennene mine. Fra seks år til atten. Med alt som er av kjærester, hjertesorg, glede, og smerte som undertekst i blikkene våre. Bildene dokumenterer alt vi har vært gjennom for å bli de folka vi er i dag. Alle som har påvirket oss, krysset stiene våre og tilført livene våre noe. Det slår meg at det er lett å glemme alt som var vanskelig, og bare se de gode tingene. De enkle stundene. Men sannheten er nok at livet føltes like hardt, og tungt, og vanskelig, og komplisert da de bildene ble tatt som det gjør nå. Men det eneste som er igjen er et bilde, og alle smilene. Folkene stirrer på meg fra papiret, og jeg lar dem bli hengende. Litt til.

Mer å lese på Namdalsavisa: