Må hamle opp med damene

STOR OPPGAVE Jonas Gahr Støre står foran en stor oppgave hvis Ap vil ta tilbake makta etter stortingsvalget. Han må vinne debattene med Siv Jensen og Erna Solberg. De av partilederne som er best til å formidle partiprogrammet har en stor fordel i den hektiske valgkampen som er like om hjørnet. I debattene er det lite rom for refleksjoner og lange resonnementer.FOTO: NTB SCANPIX
            (Foto: Larsen, Håkon Mosvold)

STOR OPPGAVE Jonas Gahr Støre står foran en stor oppgave hvis Ap vil ta tilbake makta etter stortingsvalget. Han må vinne debattene med Siv Jensen og Erna Solberg. De av partilederne som er best til å formidle partiprogrammet har en stor fordel i den hektiske valgkampen som er like om hjørnet. I debattene er det lite rom for refleksjoner og lange resonnementer.FOTO: NTB SCANPIXFoto: Larsen, Håkon Mosvold

For egen regning

Skal Arbeiderpartiet ha noen sjanse i høstens stortingsvalg må Jonas kunne hamle opp med damene. Det blir ikke bare lett. Både Siv og Erna har etter fire år i regjering stor selvsikkerhet og hardtslående evner i debattene. Det er damer det ikke er lett å bryne seg på.

En dansk undersøkelse fra 2015 viser at personfaktoren, altså hvordan partilederen klarer seg i debattene, er en viktig faktor for hvilket parti velgerne stemmer på – særlig yngre velgere. Og, viser undersøkelsen, det er ikke det partilederne sier, men det er måten de sier på som er avgjørende. Nyere norsk valgforskning viser et noe annet bilde: At selve sakene fortsatt har stor betydning for velgerne. Likevel er det ingen tvil om personfaktoren er svært viktig også i norsk politikk.

Høyre og Frp har utpekt Arbeiderpartiet til hovedmotstanderen i valget. Senterpartiet er de ikke så interessert i å snakke om fordi de vet at de såkalte «reformene» ikke er noen vinnersaker i opinionen. Dermed vil det bli mye Jonas mot Erna og Siv i valgkampen, selvfølgelig også fordi Jonas er opposisjonens statsministerkandidat.

Jonas Gahr Støre tok over som partileder i Arbeiderpartiet etter karismatiske Jens Stoltenberg i 2015. Jonas er en annen type enn Jens. Han er lyttende, reflekterende og resonnerende. Det er utmerkede egenskaper en skulle ønske toppolitikere flest var i besittelse av. Men i knallharde politiske debatter er det ikke refleksjonen og resonneringa som fører fram. Setningene må være korte og poengterte. Lange resonnementer som etter hvert fører fram til en konklusjon, er et rent tapsprosjekt i en valgdebatt.

Jonas er beskyldt for å være vinglete og vag. «Tåkefyrsten» er betegnelsen Høyre og Frp prøver å klistre på ham. Men det er ikke vingling. Det er heller en søken etter de rette svarene på kompliserte problemstillinger. Det er bare det at velgerne kan få inntrykk av noe annet.

Vi så en annen side av ham i åpningstalen på Arbeiderpartiets landsmøte i april. Korte, poengterte setninger med et klart politisk budskap. Noe hadde skjedd. Han hadde åpenbart jobbet med seg selv - trolig etter råd fra partiets kommunikasjonsrådgivere. Da så vi en annen side av ham – en side han er nødt til å vise også i valgkampen og i møtene med Siv og Erna.

Samtidig er dette en balansegang. En som vil framstå som den statsministeren han ønsker å bli etter valget 11. september må også opptre med verdighet og autoritet. Da kan man ikke falle for dypt ned i retorikkens irrganger.

Det blir en spennende valgkamp. Meningsmålingene for Aps del er ikke oppløftende. Gjennomsnittstall av målingene siden januar år viser at oppslutninga om partiet har falt fra om lag 35 prosent til om lag 31 prosent. Mye skyldes at en del av partiets sympatisører har skiftet over til Senterpartiet, som med Trygve Magnus Vedum i spissen, har klart å ta eierskapet på motstanden mot sentraliserings-«reformene» – enten det dreier seg om organiseringa av politiet, kommunene, regionene eller sykehus og ulv for den saks skyld.

I en valgkamp nytter det ikke å komme med partiprogrammet. Budskapet må forklares enkelt og tydelig uten bruk av fremmedord. Partilederen skal skape entusiasme blant sine egne, gi dem noe å tro på og skape den inspirasjonen som er nødvendig drivstoff for alle valgkampmedarbeidere. Da må man argumentere poengtert og lettfattelig – og konsentrere seg om noen få hovedbudskap. Man må vinne debattene. Ingen liker å bli identifisert med en taper.

Valgkamp handler om å få fram det politiske budskapet og de politiske skillelinjene mellom partiene klart og tydelig. Partilederne må klare to ting samtidig: Å beholde de velgerne de allerede har og å kapre nye. Derfor er selvfølgelig de politiske sakene viktige, men nesten like viktig er formidleren; den som bringer budskapet. Og den fremste formidleren er partilederen.

Jonas må rett og slett hamle opp med Erna og Siv.

Mer å lese på Namdalsavisa: