NA Helg: Spaltisten

Laksefiske i havgapet

Bilde:
            (Foto: Privat)

Bilde:Foto: Privat

Putrende i retning storhavet. Vind i håret – men ikke takket være enorme hestekrefter. Sjøsprøyt i nakken og saltsmak i munnen. Ingen tvil om at det er sommer på Hasvåg.

Undertegnede, den såkalte laksefiskerens datter, uten verken båtførerprøven eller sjøvett utover normalen, befinner seg godt plassert fremst i laksebåten. Sistnevnte, altså båten, har i Reodor Felgen-inspirert stil måtte gjennomgå flere runder for å bli klargjort for sesongen. Reodor Felgen er for øvrig i dette tilfellet laksefiskeren selv, min far. Iført sjøstøvler og knallgult oljehyre i størrelse velvoksent mannfolk, klamrer jeg meg fast til båtripa. Ikke av redsel, for dere som måtte lure, mer av behovet for kontroll. Så raskt den putrende traveren på seks knop har kommet seg utaskjærs, er det imidlertid lite kontroll å spore. Ute på bøljan blå er det alltid mer bølger enn det ser ut til fra kjøkkenvinduet i barndomshjemmet.

Gjennom en hektisk vår, har jeg ofte lengtet hjem til lyden av tosylindret SAAB-diesel, uregjerlige bølger, sjøsprøyt og villaks. Kilenotfisket har vært i slekta i generasjoner, og dukker alltid opp som en klar assosiasjon til sommer og ferie. Ifølge laksefiskeren selv tar det minst 50 år å lære kilenotfiske fra A til Å, inkludert alle «dirty tricks». En skjønner dermed at dette ikke er for hvem som helst, og beklagelig nok er det ingen av søsknene Elnan Jacobsen som i skrivende stund virker skikket til oppgaven.

For pappa har vindretning og vindstyrke alltid veid mest hva gjelder sommervær – eller laksevær. Når folk flest jubler over sørøst og stigende temperaturer, er ikke dette noen heldig kombinasjon for laksefiskeren. Hva angår vindretning, er dessuten nordavinden «lik kald uansett koss lei han kjæm ifra». Dette er noe mange vet.

Uker senere, etter innleveringer og semesterslutt, klarer jeg omsider å overtale min kjære far til å få være med utaskjærs – regn og høye bølger til tross. Det er rart med det, men minner med sjøsyke og anger på ikke å forbli trygt på land – de går raskt i glemmeboka. Opp gjennom årene fikk vi barna være med ut dersom det var «svartstillja» og aldeles ikke når det var «asjelli sjøbol». Etter å ha blitt voksen, har jeg imidlertid fått oppleve havet som alt annet enn «stillja».

På samme måte som da jeg var lita, foretrekker jeg altså å sitte foran i baugen. På denne måten får du virkelig uttelling for pengene og det kiler ekstra i magen. Om du lar deg rive med, kan det kanskje sammenliknes med å ri en hest, uten at jeg har for mye erfaring med nettopp det. Tivolifølelsen gjør at du roper av både redsel og begeistring, og gliset går helt rundt … helt til vi kommer ut på åpent hav og pappa som regel har rett i at det er «asjelli meir sjøbøl enn det sjer ut». Nå angrer jeg som smått på at jeg ble med, og kjenner lunsjen romstere i magen. Som så mange ganger før, krysser jeg fingrene for at jeg slipper å henge over ripa og mate krabber. Dette skjedde nemlig med Jørgen, min fetter og baug-kompanjong, en sommerdag på nittitallet hvor vi hadde maset oss til ekstratur i nordvindskuling. Og latteren til farfar da dette skjedde – den var så hjertens god, at jeg lurer på om han hadde både en og to erfaringer med dette.

Kokt laks er selvfølgelig slektas favorittrett. Ingen blir lei av laks, og om man blir det – er det i alle fall ingen som må prøve å si dette høyt.

Etter å ha vært med på storhavet flere ganger opp gjennom årenes, har jeg plukket opp visse grunnleggende regler, og tro meg – det er en del du skal være klar over: Unngå å bli slått ned av båtshaken, unngå å snuble i båtshaken, ikke skli på en laks (noe som av erfaring er enklere enn du skulle tro), ikke havn over ripa ved en uventet bølge, ikke klem hånda mellom båtripa og nota (også av erfaring), pass på å «krøyk ti flåen uten linet» og følg for Guds skyld ordre. Sistnevnte kan innebære å hekte fast nota i en krok når det ropes NÅ!, dra i tauet når det ropes DRA!, holde fast når det ropes HOLD! og slippe når det ropes at det skal slippes. En kan tenke med seg selv at det verken er tid eller rom for rosenrøde dikkedarer når man er på åpent hav, bølgene skvulper og laksen stimer, og beskjedene ropes dermed i særdeles klarhet.

På tur inn mot land er jeg letta. Letta for at alle mann forble i båten, og for at sjøsyken er i sjakk. Det er en unik frihetsfølelse å få være på sjøen i en gammel laksebåt med putrende motor, høye bølger til tross. Jeg priser meg lykkelig for at kilenotfisket at har vært en del av min oppvekst, og at jeg i en travel Trondheimshverdag har mulighet til å lengte tilbake til havet, til sjøsprøyt og til lakseskiver som er så ferske at de krøller seg.

Mer å lese på Namdalsavisa: