Spaltisten

Nei, vi kan ikke ta toget

: FOTO: NSB
(Foto: NSB)

: FOTO: NSB Foto: NSB

«Spar tid, miljø og penger. Ta toget», skriver NSB på sine hjemmesider. De kan umulig ha forsøkt å reise utenfor Norges største byer.

Jeg bor i Oslo sentrum og har ikke bil. Kall meg gjerne miljøvennlig, men det krever ikke stor innsats. Her kommer vi oss godt fram døgnet rundt, både i sentrum, tur/retur marka og på sjøen. Det er lønnsomt å bygge ut kollektivnettet i en by i voldsom vekst, og beboerne er stort sett fornøyde, selv om vi må leve med signalfeil på Skøyen og damer fra Nordstrand som trenger et eget sete til Louis Vuitton-veska si.

Noe annet er det utenfor Ring 3. Svigerfamilien min, for eksempel, de bor på Vestre Sandøya, et stykke ute i den sørlandske skjærgården. Dit går jo ikke toget. Men det går ikke i nærheten heller. Sørlandsbanen går nemlig langt inne i landet der ingen bor eller har sommerhus, og det har ingen politiker noensinne tenkt å gjøre noe med – noe de jo kunne gjort nå, når de bygger ny E18 og uansett driver og sprenger vekk gneis og urskog langs kysten.

Ingen har heller tenkt å sørge for at det går an å komme seg til og fra jernbanestasjoner som Gjerstad og Vegårdshei med korresponderende busser, slik at jeg og de femten tusen andre hovedstadsbeboerne som skal til Sørlandet hver helg mellom mai og september, faktisk kan velge tog som reelt alternativ til å stå i kø ved avkjøringene til Drammen, Tønsberg og Porsgrunn hele føkkings fredags ettermiddag – bare for å havne etter en tysk campingbil idet veien går over til en-felts.

Det virker heller ikke som om NSB ønsker folk på toget, noe som blir smertelig klart for meg når jeg besøker mine foreldre i Overhalla – hver gang med en slags indre drøm om at familien kan fly til Værnes og faktisk nå et tog videre til Grong. Det er to hovedårsaker til at denne drømmen ikke går i oppfyllelse: a) toget gidder ikke korrespondere med noen fly, men går akkurat rett før disse ankommer og b) hvis vi likevel skulle nå toget, er det fullt.

Sistnevnte skjer rett som det er, siden a) togene på en av Norges hovedstrekninger, Trondheim–Bodø, består av to togvogner av kvaliteten t-bane i tysk småby hvor folk må kneflørte med hverandre og ha kofferten på hodet for å få plass og, ikke minst, b) NSB gjerne kjører med halv kapasitet, altså én t-banevogn, midt i fellesferien.

I sommer klarte jeg ikke å holde meg lenger og ringte NSB for å spørre om de virkelig bare kjørte én t-banevogn på Nordlandsbanen en travel søndag i juli og om de ikke kunne vurdere å koble på en ekstra vogn så vi som gjerne vil bli kunder en gang, kunne få være med. ”Det går ikke. Det er veldig vanskelig å planlegge disse strekningene” var svaret jeg fikk. Det er jo nesten så man glemmer at denne planleggingen med tilhørende gjennomføring faktisk er den fremste oppgaven til NSB og deres 12.500 ansatte.

Ifølge egen strategi skal NSB jobbe for å beholde posisjonen som det mest energieffektive og miljøvennlige transportmidlet. Interessant, siden dette ikke er NSBs ansvar i det hele tatt, men heller ansvaret til de som produserer og kjøper inn togene. Det NSB heller kunne jobbet for, er å gjøre det mulig å velge tog som miljøvennlig alternativ. All min erfaring tilsier at de driter i

akkurat det, og en kjapp, uformell spørrerunde forteller at det ikke bare er jeg som er uheldig med valg av destinasjon. Enn så lenge er vi mange som heller må leie eller eie hver vår bil enn å kjøre tog.

Fordelen med statlig drevne selskaper er at de drives med andre hensyn enn profitt og at politikerne kan stille krav til hva de skal gjøre og hvordan. Derfor har vi godt vinutvalg, asfalt og mobildekning på steder Oslo-folk ikke en gang finner på GPS-en. Men konglomeratet Bane Nor, NSB, Norske Tog og Samferdselsdepartementet tar altså såpass lite ansvar for at man skal kunne ta tog til de samme stedene, at jeg noen gang lurer på hva som er argumentet for ikke å konkurranseutsette hele jernbanen. Hvis NSB ikke vil ha passasjerer, kan det jo hende noen andre vil ha dem. Bare spør Flytoget.

I land som Norge er det nødvendig at folk kommer seg rundt for å opprettholde spredt bosetting. Det er også en stor fordel for turismen, for det er jo ikke slik at folk reiser til Norge for vårt fantastiske storbyliv, selv om vi Oslofolk gjerne tror det. Da må vi ha transportselskaper som faktisk dekker folks behov og kanskje til og med gir litt komfort på veien. Vi må kunne reise til mindre steder selv om ikke alle skal av der, og det må kunne være mulig å komme seg videre fra en gudsforlatt jernbanestasjon midt i skogen uten å ruinere seg på taxi.

Så vanskelig kan det vel heller ikke være å planlegge. Det kan til og med hende noen sparer tid, miljø og penger på det.

Mer å lese på Namdalsavisa: