NA-spaltisten

I bedre stand

Bilde:

Bilde:

Heldigvis får alle stemme hva de vil i stortingsvalget. Men jeg har et håp om at alle som skal stemme, tenker gjennom én ting: Hva kommer barna dine til å spørre deg om når de blir store?

Egentlig har vi alle mer enn nok med vår egen hverdag: Jobb, eller mangel på jobb, tidsklemme, noen har barn, noen har barnebarn, sykdom, regninger og hva i all verden skal vi ha til middag i dag?

Ofte er det jo vanskelig nok å finne ut hva man skal se på tv. Ihvertfall for meg. Men i dette stortingsvalget er det ett tema som er så viktig at vi ikke kan ignorere det. Og vi kan ikke la andre temaer overskygge det, rett og slett fordi det påvirker alle andre deler av samfunnet.

Problemet med dette problemet er at det ikke oppleves som nært nok. Og som vi vet prioriterer vi jo det som er viktigst i vår umiddelbare nærhet. Som for eksempel hva som går på tv. Eller om vi får nok inntekt til å forsørge familien. Uttrykket «Det brenner på dass» er det godt bilde på dette. For når det brenner på dass, slipper du det du har i hendene og sørger for å slukke nevnte brann på dass. Da prioriterer du dét også før bøssebærerne til tv-aksjonen, selv om de står og banker på døra. Ikke fordi du har noe mot bøssebærere, men fordi du må prioritere å slukke brannen på dass. Det er helt naturlig.

Men alle politiske temaer er avhengige av ett overordnet problem løses. Statsminister Erna Solberg sa til og med på Høyres landsmøte at «dette er vår tids største utfordring». Jonas i Arbeiderpartiet sa også nylig at han «Tar klimautfordringen», som er å kutte CO2-utslippene med 40 prosent de kommende 13 årene. Men her kommer problemet: Ingen av de to største partiene setter klima øverst. Tvert imot, havner dette langt nede på prioriteringslista, slik vi har for tradisjon å gjøre det i Norge. I valgkampen nevner ingen av dem klima med et ord, med mindre journalistene henger seg rundt beinet deres og gnager.

Jens Stoltenberg skriver i sin nye selvbiografi «Min historie»: «Da skjedde det som ofte skjer i norsk klimapolitikk: Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger

Paris-avtalen er et forsøk på å redde menneskeheten fra selvutslettelse. Men den er på langt nær perfekt. Det eneste verdens nasjoner har forpliktet seg til, er å gjøre absolutt alt vi kan – hver for oss – for å sørge for at vi ikke passerer to grader temperaturøkning. Fordi verdens ypperste vitenskapsmenn kan fortelle oss at mer enn to grader vil være potensiell dommedag. Og fortsetter vi med dagens kurs, har vi 95 prosent sjanse for å få to til fem grader grader temperaturøkning innen 80 år. Du kan gjerne google hva som skjer om vi får temperaturøkning på fem grader, men et hint er at New York vil være under vann allerede på to grader.

I sommer har Europa vært i brann. Mer spesifikt Sør-Europa, hvor 62 ble drept av skogsbranner i Portugal, mange fanget i bilene sine av en ild som beveget seg med stormvindens hastighet. I Italia var det på et tidspunkt 900 skogbranner på samme dag. Forskerne sier denne typen temperaturer vil bli normen i Europa allerede om 30 år, om dagens klimaendringer fortsetter.

Dette har selvfølgelig ikke skapt samme overskrifter som dersom hetebølgen (som riktignok bar det tabloide navnet Lucifer) hadde vært muslimsk. Men konsekvensene for mennesker og lokal-samfunn er enorme. Det vil ihvertfall folk fra Flatanger kunne relatere seg til.

Ser du på økningen i antall flommer i Namsen, ser du samme mønster. Eller i isen på polene og Grønland som smelter i et skremmende tempo, på grunn av våre gigantiske CO2-utslipp. Sånn kan det ikke fortsette. For jeg vet hva datteren min kommer til å spørre meg om: Hva gjorde du for å bremse de katastrofale klimaendringene vi beveger oss mot? De samme klimaendringene som hun vil måtte leve med.

Jeg håper inderlig det snur. At Arbeiderpartiet i innspurten til valget sier: Sorry! Vi har allerede mistet 50.000 arbeidsplasser i oljenæringen, og nå som alle de store bilprodusentene skifter over til en drastisk elbilsatsing, er det ikke noe poeng at vi sponser oljeindustrien med masse milliarder for å finne oljefelt vi ikke vil tjene penger på i framtida. Vi må heller snu om økonomien så raskt som mulig, så vi kan henge med i en framtidsretta og miljøvennlig verden vi også. For den kommer uansett – spørsmålet er bare om vi omstiller oss kjapt nok til å være i teten.

Eller like oppmuntrende: At Høyre innser at arveavgiften ikke utgjør et støvkorn sammenlignet med utgiftene vi skyver foran oss til kommende generasjoner, dersom vi fortsetter å koke planeten. Vi kan bare slippe ut 772 mrd. tonn CO2 mer dersom vi skal holde oss under to grader klimaendring. Det betyr at vi må stanse all ny oljeleting i hele verden i dag, og kun utvinne det vi allerede har funnet. Hint: Vi slipper ut ca. ett tonn CO2 i sekundet, og har sluppet ut ca. 420 tonn på den tiden det tok deg å lese hit.

Jeg hadde også blitt skikkelig glad om regjeringspartiet Frp innså at de burde være miljøparti nummer én. For når havet fortsetter å stige (det har steget åtte cm bare siden 1993, og stiger raskt), vil det forårsake flyktningestrømmer verden aldri har sett maken til. Mennesker har nemlig en tendens til å bosette seg ved kysten. Så dersom noen burde være opptatt av å bremse global oppvarming, burde det jo være Frp!

NB: Jeg har egentlig et mål om å ikke være politisk i denne spalten. Men når våre mektigste politikere ignorerer det alle verdens fremste forskere sier, så kan jeg ikke la være.

Vi har jo strengt tatt fått til mye takket være vitenskapen. Både månelanding, trådløst internett og roboter som melker kyr på egen hånd. Så når den samme gjengen som har gjort disse tingene mulig sier entydig at vi må gjøre drastiske grep for å unngå en katastrofe for kommende generasjoner, vet jeg at jeg heller lytter til dem enn politikere som skyver vanskelige ting foran seg.

I ryggmargen til norske bønder sitter uttrykket: «Neste generasjon skal overta gården i bedre stand enn du selv overtok den.» Det synes jeg vi alle skal ha som førsteprioritet når vi stemmer i år.

Mer å lese på Namdalsavisa: