I kjelleren, men samtidig på topp

(Foto: Elnan Jakobsen)

Foto: Elnan Jakobsen

«Tenk å være så langt nede i kjelleren, men samtidig være på topp?» Vi, Berit og jeg, er ved veis ende på det som skulle vise seg å bli sommerens tøffeste eventyr. I 47 kilometer har vi vandret, i motvind og høljende regn. Beina er gelé, klærne klissvåte og sekken altfor tung idet vi på klønete vis sjangler fram mot turens endepunkt. Vi kunne grått av utmattelse, men blir heller fylt med en ubeskrivelig god mestringsfølelse.

Når folk flest titter tilbake mot en sommerferie bestående av varme (om ikke temperaturmessig) minner, er det fjellvandringen i Sverige som representerte min ferie i år. At turen gikk til de svenske skoger, er kanskje mer tilfeldig. Google kunne avsløre at Jämtlandstriangelen både var naturskjønn, og overkommelig sånn kilometermessig. 47 km er tross alt ikke all verden, ble vi enige om, da vi gikk til innkjøp av Real Turmat og andre duppedingser det ifølge sportsbutikkene er kjekt å ha med på tur. Ingen av oss hadde vært med på lignende tidligere, og var fylt med skrekkblandet fryd. Med fjellvettreglene i bakhodet, kartet i framlomma og regnponchoene godt trøsket over både sekk og kropp, var det bare å starte vandringen ved første fjellstasjon. Tåka lå langt nede i dalen, regnet pøste ned og vi kunne ikke annet enn le.

«Jaja, bare 16 kilometer igjen da!» For første vandring var nettopp så lang. Etter å ha gått en snau kilometer blir jeg pinlig klar over at morfars gamle 88 liters sekk muligens er i tyngste laget. Dette var det selvfølgelig for sent å gjøre noe med, og styrkeprøven ble raskt et faktum. Vi oppdager raskt at det svenske fjellterreng byr på hengebroer, opptrampede stier og vakre omgivelser – regnet og tåka til tross. Å glemme myggspray skulle vise seg å bli vårt minste problem, da enhver mygg med respekt for seg selv trolig hadde søkt dekning for flere grader siden. Tradisjonen med å hilse på enhver levende skapning en går forbi på fjellet, står i aller høyeste grad ved lag. Det er en følelse av forbrødring og fellesskap, som en trolig kunne forsket på i det uendelige. Vi møter bysvensker som aldri har sett mose, småbarnsfamilier og rustne herrer fra Trøndelag.

Vel framme på Sylstasjonen, er beina møre og humøret dempet. Innendørs er det turmennesker fra nær og fjern. Enkelte nyter en bedre middag, andre spiller kort eller leser ei bok. Etter å ha fått skiftet og inntatt et Real Turmat-måltid – er ikke tilværelsen så aller verst. I iskald vind får vi slått opp teltet, og løper inn igjen for å spille kort, drikke svenskøl og krysse fingrene for bedre vær. «Huff, se på de stakkars teltene der nede. Det ser forferdelig ut! Glad jeg slipper å sove der» kommer det plutselig fra nabobordet. Vi gløtter ned på teltet vårt, som aller mest ser ut som en forblåst Toblerone-bit, og grøsser. Men sove i telt, det skulle vi – og det gjorde vi. Eller. I sludd, vind og kuldegrader ble det ikke rare skjønnhetssøvnen. På morgenkvisten begynte regnet å trenge inn i teltet, og det var bare å gjøre seg klar for en ny vandring. Noe skeptisk la vi i vei på andre etappe. 19 kilometer, som skulle vise seg å by på oppoverbakke, motvind ... og regn. Vi inngår en taus avtale om at det eneste som gjelder er å komme seg fram – så fort som mulig! Halvveis er det heldigvis et «vindskydd», der alle arme sjeler trykker seg sammen tett i tett for febrilsk å få i seg varm drikke og mat. Vi fortsetter vandringen, og må passere vidløftige elver og snøflekker. Vi håper å se rein, men frykter å støte på moskus.

På Blåhammarstugan blir vi tatt imot av den beste dusjen og det beste måltidet på lenge, og halleluja-stemningen slår inn. Vi får tørket teltet, spilt kort og konversert med både en og annen medsammensvoren. Denne natta var fri for både nedbør og vind, og sjelden har jeg våknet så opplagt. Turens siste etappe, var i tillegg til å være den korteste, også den med finest vær. Jeg kunne gjerne ha fortsatt vandringen, for hjem ville jeg ikke. Vel nede på Storulvån, slutter folk å hilse. Det er tydelig at vi ikke er på fjellet lenger.

Selv om føttene prikket og kroppen verket, var følelsen av å ha fullført turen ubeskrivelig. Fjellskoene er halvt oppfylt av deler fra den svenske faunaen, og både hæler, skuldre og hoftekam er dekket av halvseig sportstape. Vi kan ikke annet enn å le høyt – vi klarte det! Vel vitende om at det eksisterer både en og annen styrkeprøve verre enn den vi nettopp har gjennomgått, er følelsen unik. Uten å være klar over det på forhånd, ble årets ferietur en vandring ikke bare i fysisk, men også personlig, terreng. Verdien av å gå litt lenger og å presse grenser – det er sommerferieminner jeg tar med meg med stolthet. Og vet du hva? Det anbefales!

Mer å lese på Namdalsavisa: