«Endelig skjønner jeg hva du mener, pappa»

«Uff, her stinker det, pappa», sier min den gang ni år gamle datter mens vi går ned Sklettbakken på Bergsmo. Det vil si – siden hun er tysk, så er de eksakte ordene «es stinkt»,

Og ja, lukta fra melkefjøset et par hundre meter nede i bakken, river ganske godt i nesen denne ettermiddagen. Godt hjulpet av en vind som bærer lukta rett i fleisen vår.

Åkke som. Jeg er en pedagog. Rettere sagt: Noen ganger forsøker jeg etter beste evne å lære både datter og andre som mer eller mindre frivillig er i nærheten av meg, en ting eller tre.

Denne ettermiddagen var en sånn dag. Våren er i emning. Snøen er nesten helt borte. Trekkfuglene har kommet og en og annen hestehov gir ellers gulbrune åkre og plener, et etterlengtet innslag av frisk gul- og grønnfarge.

Ei perfekt ramme for å gi henne litt mer kunnskap om kretsløpet.

«Det stinker ikke. Det her er lukta av liv», sier jeg entusiastisk. Og på langt fra perfekt tysk. Likevel bra nok til at hun i det minste forstår hva jeg sier.

Ansiktsuttrykket avslører imidlertid at niåringen ikke er i nærheten av å tro på påstanden min.

«Nei, det stinker, pappa», gjentar hun og bruker to fingre til å klemme igjen neseborene for å understreke at lukta absolutt ikke er noe å juble for.

Hun er sta. Det er jeg også. Og denne dagen er jeg innstilt på at jeg skal overbevise henne.

Så på begrenset tysk, ispedd med et kroppsspråk som nedover bakken får større og større bokstaver, går jeg inn i oppgaven med en iver som savner sidestykke.

Jeg forsøker å fortelle at det vi lukter, om noen uker skal spres utover jordene. Der vil det gi næring til gress og korn og grønnsaker. Og på ulike måter komme tilbake til oss som mat vi kan kose oss med.

«Det er denne lukta som gjør at du og jeg nettopp har kost oss med pølser ved bålet», sier jeg.

Ingen respons. Det vil si. Uttrykket som møter meg blir mer og mer bekymret. Som om hun lurer på om pappa er i ferd med å miste forstanden.

På et tidspunkt sier jeg noe som gjør at uttrykket endrer seg. Øynene hennes slapper av. Kanskje innser hun at pappa ikke er gal likevel?

Hun ser på meg på en måte bare en datter kan:

«Endelig skjønner jeg hva du mener, pappa. Og stemmer det du sier, så er det selve livet som stinker. Ikke fjøset der nede.»

Mer å lese på Namdalsavisa: