NA-spaltist Sigmund Kveli

I Kvelia har vi nok en gang opplevd at 100+200 blir over 6.000

(Foto: Bjørn Tore Ness)

Foto: Bjørn Tore Ness

Mange avislesere leser bare overskrifter. Av dem vil nok en del i dag konkludere med at det var smart av han Kveli å satse på ord i stedet for tall. Jeg hadde ikke nevneverdige problemer med å lære matematikk, men at noen gledet seg til matematikktimene, var like uforståelig som dersom noen jublet for å bli kalt inn til skoletannlegen.

Å finne rett svar var for meg mye mindre interessant enn å finne et svar som ikke var funnet før. Derfor vil jeg i dag prøve meg på litt kreativ matematikk. Jeg vil prøve å bevise at en og en kan bli både mer og mindre enn to. I litt mere avansert matematikk opererer vi med en eller flere ukjente. Jeg vil regne med bare kjente i dette første regnestykket.

Gode mattelærere setter opp det samme regnestykket på flere ulike måter for at flest mulig av elevene skal forstå oppgaven. Jeg vil benytte samme metode, derfor spør jeg: Hva blir Lennon + Mc Cartney, og Jagger + Richards? En mann + en mann er lik to menn? Hva blir Rogers + Hammerstein Simon + Garfunkel? Hva blir Bjørn Ulväeus + Benny Andersson, Wesenlund + Heide Steen Jr? Hva ble Marie + Pierre Curie og May-Britt + Edvard Moser?

Svaret på disse spørsmålene er vel først og fremst at de sammen har skapt resultater langt utover det de hadde oppnådd med enkeltpersonens kapasitet gange to. Omsatt til annen matematikk kan vi si at ei velfungerende gruppe på ti kan gi bedre resultat enn ei gruppe på tjue som ikke samarbeider godt. Lektor Eggens teorier om komplementære ferdigheter, og personer som spiller hverandre gode, gjelder i de fleste sammenhenger.

I Kvelia har vi nok en gang opplevd at 100 + 200 blir over 6.000. De hundre fastboende er avhengige av 200 andre frivillige for å ro ei Pe Torsa-helg i havn. Alle er på vinnerlaget. Det regnestykket startet også med en pluss en. En som hadde noe som en annen hadde bruk for. Og det er når vi spør mennesker hva de har bruk for, at vi får andre svar enn de som bare kan måles i tørre tall.

Pe Torsa-arrangementet solgte færre billetter i år enn i fjor. Det økonomiske overskuddet blir sannsynligvis også lavere enn i fjor. Vil det si at arrangementet var mindre vellykket? Eller er det andre kriterier som må brukes når verdien på et kulturarrangement skal vurderes? Spør en av de 300, eller en av de 6.000. Det er ganske få av dem som egentlig bryr seg om tall. De bryr seg om latter og smil, applaus og lapskaus, gode ord og ledige bord.

Er det rett og slett slik at kvalitet måles i tall i mangel på bedre parametre? Er det sånn at politikerne i valgdebattene slår tallene i hodene på hverandre fordi de ikke er gode nok med ord? Dersom motivasjonen for å løpe på en fotballbane, stå på en scene eller en talerstol er at du skal skinne som en enslig stjerne, da er faren for at du etter hvert blir en stjerne som slukner. Stjerner som slukner blir til sorte hull som suger energien ut av sine omgivelser. Er det en sånn stjerne du vil ha på laget, eller en lagspiller som gjør alle bedre?

For oss som lever av og for kultur hadde det vært interessant å høre noen politikere diskutere vårt fagfelt i løpet av valgkampen. Ikke tall, men ord. Så langt har jeg ikke hørt ordet kultur nevnt i en eneste debatt. Finnes det politikere i Norge som har ambisjoner på kulturens vegne? Finnes det stortingskandidater som har tenkt over hvorfor 6.000 personer vil oppleve lokalhumor på gressbakken i Kvelia? Kan det være en verdi i det jordnære?

Nå mener nok noen av de som leser mer enn overskrifter at han Kveli ikler seg en lokalpatriotisme som minner stygt om selvskryt. Stort sett er det likevel det motsatte som er problemet. Jeg omtaler det jeg kjenner best. Hjelp meg gjerne med å vise fram alt vi har i våre ulike lokal-samfunn som er så verdifullt at vi egentlig ikke har gode ord til å beskrive det. Prøv å fortell om mulighetene som åpner seg med litt kreativ matematikk, raushet og godt samarbeid.

Livet er mer enn realfag. Politikk er mer enn budsjetter. Arbeid er mer enn lønn og skatt. Når vi skal velge medlemmer til vår nye nasjonalforsamling over helga, er det kanskje verdt å tenke på at valget altså ikke dreier seg om to enkeltpersoner. Det står heller ikke mellom skattenivå, bompenger eller andre penger. Vi skal velge lag. Valg-dagen er det utvilsomt den tradisjonelle matematikken som rår, men det er vi som har ansvar for å ta ut et lag som vinner verdikampene sammen med oss. Din stemme teller, men tankene og refleksjonene bak hver stemme teller mest. Livskvalitet og glede kan heldigvis ikke måles med tall.

Mer å lese på Namdalsavisa: