I ei pappeske i Vassbotna

på stripa Du kunne få nesten alt hos kjøpmann Gunnar Tranås ved Eida Landhandel i Vassbota. En platesamler som meg fant tilfeldigvis en rekke skatter hos landhandleren. Det er lenge siden butikken ble nedlagt og flommene som rammet bygda gjorde at flere hus måtte rives ved stripa, men minnene lever.
(Foto: Marianne Grønnerøe)

på stripa Du kunne få nesten alt hos kjøpmann Gunnar Tranås ved Eida Landhandel i Vassbota. En platesamler som meg fant tilfeldigvis en rekke skatter hos landhandleren. Det er lenge siden butikken ble nedlagt og flommene som rammet bygda gjorde at flere hus måtte rives ved stripa, men minnene lever. Foto: Marianne Grønnerøe

Flere nyheter

Skulle møtes i Namdal tingrett i starten av november

Har inngått hemmelig forlik

Rørvik sanitetsforening serverte frokost for tredje år på rad

Disket opp gratis frokost til 165 elever

For egen regning

Der sto jeg med en tier i lomma og kikket i ei pappeske hos Eida Landhandel i Vassbotna. Jeg var i problemer. Enn om noen andre kom over skatten før jeg fikk hentet mer penger?

Det var slik det var å samle på vinylplater på slutten av 70-tallet og på 80-tallet. Det var en besettelse. Et evig jag etter å komme over kuppet. Enten sjeldne utgivelser eller plater som var priset ned slik at lommepengene strakk til. Livsnødvendigheter på den tida begrenset seg stort sett bare til plater og et og eller annet innslag av det som det ofte ble sunget om. Love.

Når du vokste opp ved Eidsvatnet, hvor gatelyset også fungerte som utelys på fjøsporten, kunne du likevel ta inn hele verden på gutterommet. Når platetallerkenen surret og låtene fra eksempelvis «The Concert for Bangladesh» ble spilt, så var du der. Du tittet på coveret, lukket øynene og så George Harrison og Ravi Shankar i levende i live.

I det virkelig liv var det kortere til landhandleren i Vassbotna. En kamerat av ham hadde lagt ned butikken i Trondheim og sendt noen varer. Blant annet lp-plater. På slutten av 70-tallet kostet ei plate rundt 55 kroner i snitt. Kjøpmann Tranås solgte dem for 25 kroner. For et kupp!


En kjeller, 2.000 vinylplater og en nostalgisk musikkelsker

Se her, sier Ronald Wikan og plukker fram noe som ser ut som en gammel, oransje konvolutt.

 

Blant go’bitene var The Who med «The Who by Numbers», Roxy Music med «Siren», Frank Zappas «Bongo Fury» og «Low» med David Bowie. Det ble nye timer i full strekk på sofaen for å studere cover – og lytte.

Hvor fikk vi ellers tak i platene? Jo, du kunne selvsagt være med i en norsk plateklubb, men glemte du å avbestille, kunne du få styggedom som Baccara og Abba i posten – uten returrett. Selvsagt elsket vi Abba, men ingen turte å si det. Da slo terrormusikkpolitiet til og du kunne i verste fall bli dømt til evig skam.

Da var det bedre å bestille plater fra England. De hadde alt! Eneste begrensninga var tilgangen til cash. Da det begynte å tikke inn penger på kontoen, var det som å komme til himmelen når du kunne traske rundt i London på enten His Masters Voice eller Virgin. Det var dyrt, så det var lurere å turen til Notting Hill hvor bruktsjappene lå vegg i vegg med pubene.

I timevis var blikket festet ned i platebunkene. Kanskje kunne Julia Roberts fått oss på andre tanker, kanskje.

På mange måter ble vi platesamlere utradert da cd-en kom, så nettmusikk og streaming som Spotify. Bedre halvdeler jublet over at lp-platene forsvant fra stua og ned i kjelleren.

Vi havnet i et vakuum. Minnene var der fra kveldene vi satt og hørte på hverandres plater. Minnene om platebarene i Namsos hos enten nå avdøde Åge Sylstad eller Øivind Johansen AS. Der vi sto og lyttet til musikk mens Åge tente en røyk og av og til ga han bort et plastcover. Sånn var det bare. Det var spa uten at en visste hva spa var. En Åge laget musikk - en annen Åge fikk musikken til Namsos.

Da Stones ga ut «Some Girls», kom skiva noen dager tidligere i handelen enn beregnet. Jeg fikk lånt penger, så var det å haike heim. Lengste gratisetappe var fra Namsos til Ryggahøgda på en traktortilhenger.

Det er mange som har slike minner knyttet til lp-platene, fest med Åge på Gimle og andre hormonelle utslag i livet knyttet til rocketakter. Nå er lp-platene tilbake blant dem som setter pris på musikk. Enkelte ganger er det bare herlig at verden stopper – og tar noen skritt tilbake.

For noen år siden var jeg på «musikkbadet» med Terje Tysland i Havnegata. Han fortalte om sin særdeles innholdsrike karriere. Selv hadde han ikke plata «Stakkars Klovn».

Er det mulig? tenkte jeg. Kanskje det beste rockalbumet som er gitt ut i Norge, og det har ikke han, hovedperson. Brydde han seg ikke om plater?

Den plata var og er et «must». Den er inne på lista over ti album som må være med til ei øde øy hvor det selvsagt er innlagt strøm.

Hvor jeg er nå? Ikke på ei øde øy, men i rockebyen Liverpool hvor de har et litt bedre fotballag enn i Namsos, og kanskje finner jeg ei pappeske...

Mer å lese på Namdalsavisa: