Mesterlige variasjoner over mørket fra dypet

(Foto: Presse)

Foto: Presse

Ventetida er endelig over. Et av de mest innovative norske metallbandene er tilbake, og det på overbevisende måte.

Plata starter med «Midnight Serpent», som sitter umiddelbart. Et bunnsolid og blytungt riff leder an, og viser at Satyr og Frost ikke har tenkt å gå stille i dørene.

«Blood Cracks Open the Ground» trår enda hardere til og byr på svartmetall fra øverste hylle. Riffene er suggererende og med et voldsomt groove. Dette kommer garantert til å bli en live-klassiker.

Etter en heftig start roes ting litt ned med «To Your Brethren in the Dark», som er mer midtempo. Deretter følger tittelsporet, som står knallsterkt. Tung og fengende og komposisjonsmessig er noe av det beste bandet har levert.

Tung stemning

Litt lysere blir det i «The Ghost of Rome», men tro ikke at mørket har gitt slipp av den grunn. Denne låta viser litt av det som kjennetegner Sigurd Wongraven som en av våre fremste låtskrivere.

Han etablerer en unik låtsignatur, samtidig som det kommer overganger som snur opp ned på ting, og får det inn i en naturlig helhet. Med andre ord klarer han å skape interesse ikke bare gjennom strålende teknikk, men også gjennom selve komposisjonen.

Saksofon ligger og vaker i overflata på intense «Dissonant», låta som stikker seg mest ut på plata. Wongraven og co. virker forbannet, og hvem kan vel klandre dem? Det gjør seg å krydre plata med denne aggressive perla.

«Black Wings and Withering Gloom» preges av harde riff og intense trommer, og versene er nesten litt Tool-aktig. Tempovekslingene hamrer i veg som krigstrefninger, med spent venting før det innimellom brutalt braker løs. Dette er de undertryktes krig mot overmakta, og det er herlig å se at Wongraven fortsatt har denne rebelske holdninga i seg. At han formidler den med ungdommelig villhet og sofistikert voksen avpassethet, er også imponerende. I sin målrettede aggresjon er dette et av albumet høydepunkt.

«Burial Rite» får æren av å avslutte plata, og er ei fin oppsummering.

Komplett album

Hver sang har sitt eget unike lydbilde, og «Deep...» går sømløst inn under Satyricon-paraplyen. Balansert, strukturert og partier som naturlig avløser hverandre.

Det har blitt et komplett album, og det merkes at det har vært gjennom en tre år lang skapelsesprosess. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Etter utallige gjennomlyttinger er det fortsatt ingen tegn til å trøtne av denne plata. Låtskriving, lydbilde, instrumentering og detaljene er så rike at det er vanskelig å ikke falle for Satyricons niende studioalbum. At de fortsatt holder seg tro mot sjangeren og leverer ekte vare er også noe de fortjener applaus for.

«Deep Calleth upon Deep» viser at Satyricon er i storform, og det har blitt et mørkt og oppslukende verk som passer ypperlig til mørke høst- og vinterkvelder.


Terningkast: 5

Mer å lese på Namdalsavisa: