SPALTISTEN

Hvor er de voksne, ansvarlige menneskene?

Foto: ESPEN FOSSLAND
            (Foto: Espen Fossland)

Foto: ESPEN FOSSLANDFoto: Espen Fossland

Flere nyheter

Bilkjøring har rasert fire kilometer av skiløypa på Spillum

Løypesjefen: – Jeg blir bare lei meg!

I 1957 startet Bjørn Lie Namsos Vektløfterklubb. 60 år senere er han fortsatt pådriver i miljøet.

Snart 82 år, men fortsatt sterk som en Bjørn ...

Kommuner føler seg forbigått i politireformen

– Dette svekker tilliten

Når de sjarmerende, unge Miljøagentene ikke lenger er skuffa, men sinte, da er det på tide at vi voksne skjerper oss.

Under mitt siste år på Westerdals gikk jeg og et par venner sammen for å lage en podcast om atomkraft, og atomkraftdebatten i Norge. For å gjøre dette, måtte vi lære ekstremt mye om kjernekraft, klima og energibehov. Desto mer vi lærte om hvor ille klimakrisen er, og at folk har diskutert krisen lenger enn vi har levd – uten at store endringer har kommet på plass – desto sintere ble vi. «Hvor er de voksne, ansvarlige menneskene?» pleide ei av venninnene mine å bryte ut. Hun kan fortsatt ringe meg på odde tider av døgnet for å stille det samme spørsmålet.

Det er ikke bare klimakrisen vi plutselig har fått i fanget. Det er voksne over alt som virket å være til å stole på – slik som voksne jo bør være – men svikter totalt når det gjelder.

Se til Myanmar, hvor Aung San Suu Kyi nå sitter på gjerdet, mens rohyngia-minoriteten drives på flukt. Både Amnesty og FN mener dette er etnisk rensing av en folkegruppe. Og her sitter hun som tidligere var en av de store heltene i mitt liv, som var så

voksen og ansvarlig, og lar det skje. Å la en hel minoritetsgruppe innenfor sine egne landegrenser bli myrdet og drevet på flukt – uten et reelt forsøk på å gjøre noe med det... det er... det finnes egentlig ikke ord for slike handlinger. Eller rettere sagt: mangel på handling.

Samtidig, i Øst-Afrika og Jemen, står 1,5 millioner barn i fare for å miste livet på grunn av sult. Det er flere barn enn vi har i Norge! Samtidig som vi her hjemme tømmer ut melk som kanskje er litt sur, og kaster brødet fordi det er litt tørt, eller ikke har lyst på den bananen i butikken som er litt brun, står en komma fem millioner barn i ferd med å sulte ihjel. Smak litt på den.

Som barn har vi full tillit til at voksne vet best. De passer tross alt på oss, kler på oss og gir oss mat. De følger oss til skolen og fritidsaktiviteter, fyller på med pakker under juletreet og gir oss en generell følelse av trygghet og tillit. Vi stoler på dem. Tenk den skuffelsen det nå er å innse hva slags voksne som faktisk finnes her i verden. Å se at bak sirlig innpakkede julegaver skjuler det seg fem bæreposer plast per 30 centimeter kystlinje. Å høre at det finnes plastøyer på havene, så store at du kan seile forbi dem i dagevis uten at de tar slutt. Bak tryggheten ligger en sannhet som er så vond, og vanskelig. Voksne mennesker vet ikke alltid best.

«Men Stine, hvor er de voksne, ansvarlige menneskene?»

Vi møtte heldigvis en god del av dem mens vi laget podcast. Vi møtte godt voksne klimaforskere, med dårlig samvittighet for at barnebarna deres ikke kunne vokse opp i samme gullalder som de hadde. Og i Klimamarsjen i Oslo for noen uker siden møtte jeg voksne i alle aldre som står på for å gjøre verden bedre for de som kommer etter seg. Besteforeldrenes

Klimaaksjon møtte opp i hopetall for å kjempe for en bedre verden for barnebarna sine. Greenpeace og Natur og Ungdom har til og med saksøkt den norske stat for brudd på Grunnloven i forbindelse med åpning for oljeleting i Arktis. Denne åpninga ble forresten gjort (blant annet) på bakgrunn av en grov Excel-feil som viste at feltet ville bli langt mer lønnsomt enn det i realiteten vil bli. Feilen er så grov at ethvert barn ville sett at noe var litt rart med den grafen.

Jeg skjønner jævlig godt hvorfor Miljøagentene er sinte, jeg. De har oppdaget at foreldrene deres, de voksne, ansvarlige menneskene i livene deres, har svikta dem. Fra å kaste Q-tips i do, til å la bilen stå på tomgang utenfor butikken, til å vende kinnet til når hjelpeorganisasjoner trenger donasjoner for å håndtere de store, humanitære katastrofene som pågår. Sinne kan heldigvis være konstruktivt. For jo sintere du blir, desto mer forstår du at du ikke kan lene deg på andres handlinger – og faktisk er nødt til å skape endring selv.

Nå håper jeg alle ansvarlige voksne som er igjen her i verden, oppfordrer barna sine til å bli Miljøagent, og slutter å kaste Q-tips i do. Ærlig talt, plastresirkuleringa er ute på kjøkkenet ditt. Du greier å bære Q-tipsen dit.

Mer å lese på Namdalsavisa: