Skogens skattejakt

For meg er soppturer et av årets virkelig store høydepunkter.

En av de første historiene om meg, husker jeg ikke selv. Men mamma og pappa husker veldig godt den første gangen de tok meg med på sopptur. Da hadde jeg nemlig akkurat funnet ut hvordan å krabbe. De satte meg på bakken et øyeblikk, og skulle plukke en liten klynge kantareller. Like etter oppdaget de at jeg ikke bare hadde beveget meg, men også hadde krabbet ganske langt. Og på veien hadde jeg spist absolutt alle soppene jeg hadde kommet over. I et relativt høyt tempo ble jeg fraktet til legevakta, og mamma husker fortsatt kvelden det satt en lege og observerte meg ved kjøkkenbordet. Jeg hadde det heldigvis fint, og var for alvor blitt innviet i soppens rike.

Da jeg ble gammel nok til å plukke selv, var foreldrene mine flinke til å gjøre soppturen til en slags skattejakt i skogen. Inn mellom trærne, på jakt etter de sjeldne, gyldne kantarellene. Den fuktige lukten av mose. Kvister som knekker. Stillheten i skogen. Det å kveppe til idet du tror du har sett en kantarell, bare for å innse at det bare var et bjørkeblad som hadde blitt gult og lagt seg på den irrgrønne etasjemosen.

Men så – plutselig ser du den. En vakker, velduftende kantarell som står der bak treet. Og en til! Og enda en! Kanskje en hel klynge som lyser opp skogbunnen. Soppkniven som hentes ivrig opp av den flettede kurva – en kurv og en kniv som bare brukes på nettopp disse turene, og ligger resten av året og venter.

Det var noen bestemte plasser vi brukte å dra. Den ene var Farmor-plassen, etter farmor Ingrid. Hun hadde i sin tid oppdaget denne kantarellplassen, og der var det alltid mye sopp å finne. Med mindre noen hadde vært der allerede. De få gangene det skjedde, var det som om noen andre sjørøvere hadde vært der og gravd opp skatten før oss. Ihvertfall innbiller jeg meg at det er den samme følelsen som vi ville følt dersom vi var sjørøvere og noen andre hadde gravd opp skatten før oss. Det var nesten traumatisk. Men også en innføring i at verden kunne være brutal. Og at andre hadde like mye rett på soppen som oss. Allemannsretten var også den sterkestes rett. Det gjaldt å komme dem i forkjøpet neste år, hvem nå enn disse ukjente soppsankerne var.

Av og til fant vi også nye steder. Da jeg var liten, var det ofte jeg som oppdaget dem, og ble umåtelig stolt. Det var virkelig som å finne gull. Etter hvert som jeg ble større, innså jeg at det som oftest var mamma og pappa oppdaget dem først, men elegant styrte meg i retning av kantarellskatten. Hvis målet var å få meg til å bli glad i å plukke sopp, så lyktes de.

Vi plukket også brunskrubb, rødskrubb, steinsopp og piggsopp. I dag er jeg trygg på mange flere sopptyper, men dem jeg plukket som liten er fortsatt mest stas å finne. De er så kjente, og på et vis noe uforanderlig fra barndommen. Gleden over å finne en rødskrubb som er helt urørt av insekter, og man bare kan bryte bort den myke svampen på undersiden av hatten og slenge den rett i steikepanna. Eller den mystiske piggsoppen. Kritthvit, nesten knekkende sprø i konsistensen, og med tusenvis av små pigger på undersiden. Finner man én, må man lete i området rundt, for av og til lager den hekseringer, hvor de vokser i sirkel med mange meter i diameter. Disse små, skogsnære gledene lever i beste velgående fortsatt.

Rensingen av soppen er er andre akt i opplevelsen, og for meg like koslig som selve turen. Jeg føler meg rett og slett lykkelig når vi kan legge kopphånd-dukene utover stuebordet, og dekke dem med nyplukket sopp. Da vet vi at vi skal sitte mange timer sammen med et glass vin, en god soppkniv og et godt hørespill som vi gjennom helga kan høre helt gjennom. Det er rent meditativt. Og resten av året gleder vi oss over høstens innsats med nydelig sopp på både pizza og grillede smørbrød i helgene.

Dersom du ikke har plukket sopp før, er det bare å prøve. Det finnes det flere sopper som er både gode og enkle å finne. Og sesongen varer helt til frosten kommer. Får du med deg en venn som er sikker på noen sorter, kan dere gå en tur og se om dere oppdager noen nye soppsteder sammen. Om du går på egenhånd, er det bare å lese litt på forhånd, og eventuelt bruke soppkontroll-appen. Unngå å berøre sopp du ikke vet hva er. Hold deg til dem du er trygg på. Ta med en god matpakke og en kaffekopp, så blir det verste som kan skje at du får en koselig tur.

Men vit at det å begynne å plukke sopp vil føre til at du ser verden på en ny måte. For vi sopp-entusiaster får et eget filter på tilværelsen. Spesielt når vi kommer i nærheten av en skog på sensommeren og høsten. Om vi så kjører forbi en skog, har vi alltid et våkent blikk mot grøfta. For der kan det stå en brunskrubb og vente på å bli plukket.

Mer å lese på Namdalsavisa: