For egen regning

Du kom inn rett fra fortauet...

Avisa i sentrum NAs redaksjonslokale i Sverres gate.

Avisa i sentrum NAs redaksjonslokale i Sverres gate.

Du kom inn rett fra fortauet i Sverres gate. Innenfor døra til redaksjonen satt journalist Thoralf Johnsen. Vinterstid gikk kaldgufset rett inn døra. Derfor kunne det være skikkelig hustrig på kontoret hans når vinterkulda hadde satt seg og nordavinden tok seg inn i byen.

Det måtte være i 1965, eller kanskje var det i 1966, jeg husker ikke helt sikkert, men Thoralf var mitt første møte med NA-redaksjonen da jeg litt smånervøs stilte opp første gangen for å være sommervikar. Jobben hadde jeg fått gjennom redaksjonssekretær Gunnar Solum (Guso), som senere ble både redaktør i NA og ordfører i byen. Han hadde tatt sjansen på denne litt usikre bondesønnen fra Overhalla som ville prøve seg på journalistikkens vinger. Guso hadde heller ikke noe spesielt imponerende kontor. Det lå litt lenger bak i lokalet og bar preg av at det gikk litt fort i svingene. Og noe friskluftskontor kunne det knapt sies å være. Røyklukta hang tungt i veggene, mens lyden av hastige fingre på tastauret til relativt tungdrevne Remington skrivemaskiner spredte seg i lokalet.

På høyre side på kontoret til Johnsen var det en glassvegg i bryststørrelse. Innenfor glassveggen var redaktørkontoret. Der satt redaktør Sigurd Krekling. Han røkte pipe, og også her var ventilasjonen så som så. Krekling hadde vært redaktør helt siden 1945 og hadde ledet avisa med en mild, men fast hånd i ei krevende tid. Rett overfor døra til redaktørkontoret var det et lite rom, nærmest som et kott å regne. Det var mørkerom der sort-hvitt-filmene, tatt med Rolliflex-kameraer, ble framkalt og bildene kopiert. Alt helt avhengig av riktige kjemiske prosesser. Og kjemiske prosesser lukter det av, spesielt når det ikke er ventilasjon. Tørkeskap fantes ikke. Derfor hang det filmer og bilder til tørk både her og der, spesielt i vinduene der de på avstand kunne forveksles med vindusdekorasjoner som hadde gått av moten.

Gikk du litt lenger inn i redaksjonslokalet, som egentlig hadde vært en leilighet, kom duften av småbrent plastikk sigende. Annonseakvisitør Odd Buvik delte rom med ei småbråkete klisjémaskin som rastererte bilder. Slik jeg husker det, var det ei varm metallnål som brente seg opp og ned i plastikken, avhengig av lyse og mørke flater i bildet. Sluttresultatet ble en plastikklisjé. Det ble bilde i avisa og en kunne kjenne igjen hvem som var på bildet, men kvaliteten var milevis fra dagens.

Krekling, Solum og Johnsen utgjorde redaksjonen i Namsos. De var namdalinger av fødsel og av sjel og sinn – og hadde hver på sin kant et svært kontaktnett. Den gangen gikk mye av tida med til å ringe kontakter og kilder rundt om i Namdalen for å høre om det var noe nytt. På avdelingskontoret på Rørvik var tidligere symaskinagent Johan Eliassen bestyrer. Som tidligere symaskinagent med lang fartstid i Ytre Namdal, hadde Eliassen et enormt kontaktnett.

Forholdene var ikke kummuerlige, men reflekterte heller det faktum at økonomien ikke var all verden. Fokus var å lage lokalavis ut fra de ressursene en hadde. Namdal Arbeiderblad var fattig og lillebror i Namsos. Opplaget på om lag 2.000 (?) var knapt det halve av storebror Fellesavisas. Men avisa hadde fått et stort løft da den ble dagsavis i 1964. Det ble muliggjort gjennom et samarbeid med Arbeider-Avisa i Trondheim, som var formiddagsavis. Hver formiddag, etter at Arbeider-Avisa var trykket, plukket redaksjonssekretæren ut nasjonale og internasjonale nyhetssaker til tre avissider han mente passet for namdalingene. De tre avissidene ble så sendt med tog til Steinkjer og videre buss til Namsos. Det ble fort krisestemning hvis sidene var avglemt i Steinkjer. Og det var slett ikke alltid redaksjonen i Namsos visste hvilke saker den allmektige redaksjonssekretæren i Trondheim hadde plukket ut og hva som ville stå i neste dags avis. De tre sidene fra Trondheim ble koblet sammen på pressa med tre egenproduserte sider i Namsos, slik at avisa vanligvis var på seks sider, i helformat.

Nå er dette bare halve bildet. Avisa hadde selvfølgelig også en forretningsavdeling med forretningsfører Reidun Børsen som sjef. Den holdt til på andre sida av midtgangen. I andre etasje var det to leiligheter. Nede i kjelleren var teknisk avdeling med Halvor Hoås som faktor. Titlene ble håndsatt, mens brødsatsen ble satt på et par muskedundre av noen settemaskiner. Selve pressa var også i kjelleren. Den begynte å gå utpå natta med Bjarne Ramstad som humørfylt og relativt høylytt (blant annet fordi det bråket sånn) trykker.

Slike tidsbilder vil det være mange av i en bedrift som er 100 år. NA har vokst seg ut av fattigdom og trangboddhet til en moderne og livskraftig mediebedrift. Noe av suksessen skyldes uegennyttig, hard og dyktig innsats fra mange trofaste slitere. De holdt det gående – tross kaldgufsen fra gata.

Mer å lese på Namdalsavisa: