Kvartveis på livets brettspill

For en haug av år tilbake (kanskje 10?) ble vi, søskenflokken, stolte eiere av brettspillet «The Game of Life». Brettspillet, som i etterpåklokskapens navn gir et mildt realistisk innblikk i livets mange opp- og nedturer, ble raskt en favoritt. Vi snurret hjulet, som fungerte som en terning, ble henholdsvis politi, superstjerne eller regnskapsfører, bodde i fancy blokkleilighet eller i ei luguber campingvogn, alt etter som. Fikk jentebaby, guttebaby eller tvillinger – eller endte opp med tomt baksete. Gift, det ble du, enten du ville det eller ikke. Her var det ingen vei utenom. Ganske festlig å tenke på i ettertid. Vi måtte ta opp lån, betale dette tilbake, spare til pensjonskassa og ta standpunkt til hvordan forholde oss til oppstående kriser som vannskader og tyveri. Lønna kom jevnlig utover spillet, med medfølgende skattetrekk. Var du riktig heldig, kunne du skrive tale til presidenten, finne opp et nytt antibiotikum eller bestige Mount Everest. Men sånt er ikke for hvermannsen, det skjønte vi allerede da.

Jeg smattet alltid fornøyd hver gang jeg ble gift, og kunne plassere en liten blå figur i passasjersetet. Iveren var like stor om bilen endte opp full av små rosa og blå figurer videre ut i spillet. Jeg valgte alltid høyere utdanning, men byttet gjerne på valg av yrke. Med årene skjønte jeg at det blant annet var strategisk å velge campingvogn som bopel sånn økonomisk sett, selv om ei luksushytte på fjellet frista mye mer.

I dag hender det fremdeles at jeg lattermild ser meg selv som del av «The Game of Life», cruisende rundt i en bil som en foreløpig «lonesome traveller». Selv om jeg nærmer meg 30, er jeg ifølge brettspillet kun i livets startgrop. Jeg valgte høyere utdanning, tok opp lån og fullførte. Jeg fikk på den annen side ikke velge mellom tre yrker, slik du kan i spillet – men dette hadde kanskje tatt seg dårlig ut. Gift er jeg heller ikke, og her stopper kanskje likhetene mellom brettspillet og det ekte livet. Befriende er det derimot å vite at livet ikke ligger foran deg som et brett med obligatoriske felt du må innom. Ikke noe påtvungent giftermål rett etter fullført utdanning, eller en skråsikker forsikringssmell sånn midtveis i livet. Lite er forutbestemt, og hurra for det. Friheten som ligger foran oss i dag, kan imidlertid være vanskelig å forholde seg til. For hvordan vet du at du tar de rette valgene, når du har alle verdens muligheter rett foran nesetippen? Valgte jeg rett utdanning? Hva vil jeg egentlig? Hvilket yrke vil være det beste for meg? Hvor bør jeg helst bo? Og forresten; hvem i huleste er jeg egentlig? Jeg innrømmer at jeg har stilt meg selv flere av disse spørsmålene de siste månedene, uten å gå nærmere inn på begrep som kvartlivskrise eller den slags. Som ung og uvitende brettspillelskende sjel, hadde jeg nok sett for meg å ha livet mer på stell i mitt tjuesjuende år. Familie, hus, jobb og bil sikkert, som brettspillet antyder er «the real shit».

Som om det ikke er ille nok å holde orden på de mange valgene og utfordringene en står overfor i dag, er ikke samfunnets og sosiale mediers rolle med på å gjøre dette enklere. Valgene vi tar har aldri vært mer synlige for omverdenen enn i dag. Det vil si, hva folk velger å framheve at de gjør med livene sine. Den ytre påvirkningen kan medføre en higen etter noe mer. For mye vil ha mer, sies det, og når kan noe bli nok?

Jeg har fram til ganske nylig, tenkt at jeg har det ganske greit som jeg har det. At jeg hverken har behov eller lyst til å reise verden rundt som Onkel Reisende Mac, hoppe i fallskjerm eller bestige Mount Everest. Men hva så når lignende behov plutselig melder seg?

I det siste har det begynt å gå opp for meg hvor mye valgfriheten jeg står overfor, bør verdsettes. Jeg er ferdigutdannet, har ingen fast jobb, eier ingen bopel og står sånn sett fritt til å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Hvorfor ikke benytte meg av det?

Neste steg blir naturligvis å avgjøre hvorvidt jeg skal melde meg som frivillig hjelpearbeider i Midtøsten, danse hula-hula gjennom Sør-Amerika eller rett og slett forbli i trivelige Trøndelag. Valgets kvaler, dere…

I den reelle utgaven av «The Game of Life» er det flere valgmuligheter enn deltakerne, altså oss, kanskje har godt av. Det eksisterer ikke noe spinnende hjul, kortstokk med jobber eller stoppfelt, som krever at du fyller bilen din med småtasser. Det finnes heller ingen fasit, og det er her det begynner å bli komplisert. Kanskje var det enklere før, men valgmulighetene vi har i dag er også en gave. Magefølelsen har kanskje aldri vært viktigere? Iblandet en god dose vett og forstand selvfølgelig. I mellomtiden kan vi kanskje prise oss lykkelig for at det ekte livet i alle fall ikke har mange likehetstrekk med verken sjakk eller stigespillet…

Mer å lese på Namdalsavisa: