Ukeslutt

Når generasjonskløfta kommer på jobben

(Foto: Bjorn Tore Ness)

Foto: Bjorn Tore Ness

Flere nyheter

Kveli, Rånes og Bremseth legger ut på ny turne

– Vårt beste show

Uventede funn under Namsos brannstasjon førte til dobling av kostnadene

Riving ga millionsprekk

Kommunen tar omkamp med Ulvig-konsesjon

Vil ha vedtaket opphevet

Butikkene i Indre Namdal med skikkelige ansiktsløftinger

– Vi må bare ta oss råd til ei oppgradering

Har noen hørt uttrykket «halvpesstrøngt»? Ikke jeg heller. Men det må være når du våkner om natta og kjenner at du har behov for en tur på do. Samtidig er ikke behovet så stort at du egentlig har lyst til å sette de varme puselankene ned på et iskaldt gulv midt i svarte natta. På den annen side er likevel trangen såpass stor at du ikke får sove. Og til slutt ender det med at du hutrer deg ut på tappestasjonen slik at Ole Lukkøye igjen kan ta hånd om deg.

I en slik nattetime med vurdering for og mot kan du gjerne bli liggende og gruble på mye annet også. For et par uker siden tenkte jeg på mine to yngre kolleger her på kontoret. Begge er svært «digitale». De behersker nett, video, streaming og fungerer begge utmerket som utegående livereportere ved siden av å være tradisjonelt skrivende. Med andre ord er de eksempler på den moderne og kommende generasjon journalister.

Selv tilhører jeg den skrivende og fotograferende generasjonen. En utdøende rase. Jeg egner meg ikke verken direkte eller i opptak på nett. Når jeg hører opptak av stemmen min, kryper jeg sammen. Lyden høres ut som på en nasal, astmatisk smågris i puberteten. For ikke å snakke om på film. Min kropp er ikke lenger egnet til å få inn på en Iphone 6-skjerm. Hadde kanskje fått det til om man hadde sendt opptakstelefonen høyt opp i lufta med gode, gamle Fjellanger-Widerøe.

Det går muligens an å få brystbildet inn på en 64-tommers tv-skjerm. Problemet der igjen er at tv-en har flatskjerm, og da er vi like langt. Det er en hake ved det meste – og jeg har flere.

Så jeg får vel fortsette å skrive i håp om at jeg kan brukes til det inntil pensjonsalderen redder meg. Nå skal jeg ikke overdrive helt, da. Jeg leser mye godt avisene på nett; pc, Iphone og Ipad når jeg er bortreist. Men diskusjonen når jeg møter eldre abonnenter, går gjerne på om jeg kan spå når det blir slutt på papiravisene? En gang tar det nok slutt, men jeg tror papiravisene i alle fall overlever min yrkesaktive karriere.

Og personlig holder jeg også en knapp på papirutgaven ennå. Det er ikke helt det samme å sove middagslur med en Iphone 6 på brystet.

Og det går absolutt ikke an å pakke inn fisk i en Ipad!

Mer å lese på Namdalsavisa: