Hvor var du da jeg hoppet i ei svensk hotellseng i 1996?

NA-JOURNALIST Runar Moen.
            (Foto: BJØRN TORE NESS)

NA-JOURNALIST Runar Moen.Foto: BJØRN TORE NESS


Det er visse sportsøyeblikk som sitter støpt i pannebrasken. Øyeblikk vi aldri glemmer. Ikke bare minnene om selve sportshendelsen, men også alt rundt. Hvor du var, hvem du var sammen med og rare detaljer som av en eller annen grunn er klistret med i minnet.

Som da Vebjørn Rodal sprang inn til gull i Atlanta-OL i 1996, til tida 1.42.58. Jeg glemmer det aldri. Jeg så innspurten på en tv-skjerm fra et hotellrom i Sverige, sammen med mine foreldre. Tidligere på dagen hadde jeg kjøpt meg nye sko. Brune Airwalk – det hippeste innen skatesko for 16-åringer som digget pønkrock, «Larsons gale verden» og tv-spill.

Det var sent på natta, men finalen skulle vi se alle mann. Akkurat som vi ante at noe stort skulle skje. En blek mann fra Berkåk vinne olympisk gull i en løpedistanse? Det hørtes jo ganske fjernt ut.

Men det skjedde.

Vi hoppet i hotellsenga av glede. Kompisen til fatter’n, som også var med på turen og hadde fått rommet ved siden av vårt, brølte og slo i veggen (han er fra Grong). Men dette måtte svenskene bare tåle. Vi hadde tatt OL-gull i friidrett. Det er noe annet enn ishockey, det.

Det klassiske sportsøyeblikket over alle er det likevel Oddvar Brå som innehar. Han gjorde mye fint i sin karriere, men det som for alltid vil sitte igjen er gangen han brakk staven. Alle som var over skolealder og tilnærmet lik edru i 1982, kan gjøre rede for hvor de var da staven knakk. Selv var jeg to og husker fint lite av det.

Men vi 80-tallsbarn har et helt annet «Brå-øyeblikk», nemlig Fotball-VM i 1998. Norge-Brasil. 2-1. Flo og Rekdal. Vi har scoret i Marseille! Jeg var sammen med tre venner på ei hytte på Jøa. Kampen ble sett på en 14-tommers reise-tv. En moderne en, med farger.

Vi var 18 år og nådde med ett livets høyeste topp. Den fineste kombinasjon av lykkerus; sommerkveld, ungdomstid, tilhørighet, stolthet og følelsen av være uovervinnelig. Spe på en god blanding billig øl og grillrester på kjøkkenet – og kvelden var perfekt.

Jeg venter fortsatt på mitt tredje store sportsøyeblikk. Noe som kan måle seg opp mot Rodal og Marseille. Herrelandslaget i fotball kan vi bare glemme, og det er liksom ikke helt det samme når håndballdamene vinner gull annethvert mesterskap. Det må noe mer sykt til.

I 2020 er det OL i Tokyo. Skal vi satse på et turn-mirakel? Jeg henter reise-tv-en fra loftet og kjøper inn grillmat og billig øl – sånn for sikkerhets skyld.

Mer å lese på Namdalsavisa: