Nok jentetull nå

(Foto: Bjørn Tore Ness)

Foto: Bjørn Tore Ness


Denne måneden fyller jeg 38. Det er over 20 år siden jeg lot noen kalle meg jente uten å reagere. Men jeg må visst leve med det i minst 40 til.

Jevnlig blir jeg invitert på jentekveld, jentetur og jentetrening. Det arrangeres egne konferanser om jenter i teknologi eller kommunikasjon, og det fins hoteller som har egne jenterom eller arrangerer egne jentehelger. Menn kommer bort til meg og vennene mine på byen og kaller oss jenter. Sportskommentatorer kaller voksne, verdensledende kvinner innen ski og håndball for jentene sine.

Trening er det visst bare jenter som driver med. Til langt forbi overgangsalderen. Tjejvasan, for eksempel. Jeg trodde lenge at dette var et skirenn for barn. Helt til venninnene mine begynte å gå, og jeg innså at det dreide seg om godt trente damer som gikk tre mil fort på ski. Men tjejer er de visst, åkke som. Ellers i året går de på jentetrening og kjøper sportsutstyr fra Kari Traa – «treningsklær av jenter for jenter».

I Bokmålsordboka defineres «jente» som «barn av hunkjønn, ikke voksen kvinne». Men den er det visst ikke mange som har lest. For det fins fortsatt urovekkende mange damer som helt alvorlig inviterer venner på jentemiddag selv om alle veit at det er over 30 år siden de inviterte var jenter, gjerne med noen hjerter fint plassert rundt i invitasjonsteksten. Det finnes menn som alltid kaller deg jente når du skriver i avisa, enten de er for eller mot det du skriver. Og det finnes menn som kaller damene sine for jente til lenge etter de har grå hår på musa – ikke at de noensinne ville finne ut av det, for vi vokser av oss det meste av hår for å leve best mulig opp til idealet om å være jenter hele livet.

Det finnes dessuten kvinnelige medarbeidere som blir kalt jenter av sine overordnede, og det finnes altså nestledere i landets største parti som kaller den andre nestlederen for «ei flink, ung jente», på tross av at hun er godt over 30 og en av landets mektigste kvinner.

11. oktober feira vi FNs internasjonale jentedag, blant annet med at diverse damer over 30 skifta profilbilde på Facebook til et som feirer jenter.

De er sikkert fulle av girl power – denne styrken som kvinner – unnskyld, jenter – visstnok har, og som gjør dem sterke. Som om de var sterke på en annen, mindre verdifull måte enn menn. En del kvinner går til og med på Pippi-kurs – et kurs for å lære å bli som en barnebokkarakter som ikke vil bli voksen, altså. Samtidig skriver medier side opp og side ned om at kvinner som presterer på flere ulike områder i samfunns-livet, blir «flinke piker», og det er visst ikke positivt, men selvdestruktivt.

En julimorgen i 2015 var den daværende britiske likestillingsministeren, Nicky Morgan og energiministeren Amber Rudd, på vei ut av et budsjettmøte i 10 Downing Street. På gata passerte de mange fotografer, hvorav en tydelig ropte «Morning, girls!». Morgan reagerte instinktivt og tydelig, og det ble da også mange kritiske oppslag i britiske aviser.

Det var noe veldig «se på disse ungjentene som har vært og snakket med de store, viktige mennene» over det, og fotografen beklaget heldigvis også rimelig kjapt. Det er jo ikke som han ville sagt «morning boys» til David Cameron og en mannlig kollega. Det er heller ikke som om kvinner i posisjon er noe mer mindreverdig eller mer barnslig enn menn i posisjon, tvert imot har de ofte jobba hardere enn andre for å komme dit de er.

Det er flere som fortjener en beklagelse for jenteordet enn Hadia Tajik og Nicky Morgan. For det er nok jentetull nå. Det er nok ufarliggjøring og umyndiggjøring av voksne mennesker på bakgrunn av kjønnet deres. Nok framstilling av kvinner som førpubertale prydgjenstander. Nok beskrivelser av egenskaper kvinner måtte inneha som spesifikt jentete. Og nok formaninger til dyktige kvinner om at de må passe seg for å bli flinke jenter.

Kall meg gjerne krenka, men jeg gidder ikke dette mer. Jeg har ingen girl power eller pippikraft eller behov for egne jentegrupper. Jeg melder meg på vanlige konferanser, ikke de som er spesifikt for jenter. Jeg er en profe- sjonell medarbeider, ikke et profesjonelt barn. Og jeg er overhodet ikke jenta til noen som helst.

Jeg er ei voksen dame. Det har jeg tenkt å være til jeg dør. Herved oppfordrer jeg andre kvinner til å være det samme. Hjerte hjerte:-)

SPALTIST Guri Idsø Viken.Foto: Marthe Amanda Vannebo

 
Mer å lese på Namdalsavisa: