For egen regning

Kjærlighetens drivkraft

Prisvinnere Ekteparet Irja Lipsonen-Foss og Øyvind Foss ble hedret for sin utrettelige innsats for menighetsarbeid gjennom flere tiår.
            (Foto: Bjørn Tore Ness)

Prisvinnere Ekteparet Irja Lipsonen-Foss og Øyvind Foss ble hedret for sin utrettelige innsats for menighetsarbeid gjennom flere tiår.Foto: Bjørn Tore Ness

Hvorfor er det slik at det er lettere å være mistroisk enn å være åpen for andre folks tro og meninger? Hvorfor er det lettere å kritisere andre folks handlinger enn å rose folk for det de står for og utretter for andre i hverdagen?

Ekteparet Irja Lipsonen-Foss (72) og Øyvind Foss (78) har nok gode svar på det – de har tatt pulsen på livet mer enn de fleste. De har møtt folket.

Søndag kveld fikk ekteparet stående applaus i Ranem kirke under utdelinga av Nidarosen – hedersprisen som deles ut av Nidaros bispedømmeråd.

Da jeg leste at de skulle få prisen, tenkte jeg: Har ikke bispedømmerådet sett dette tidligere? Snakk om verdige vinnere. Som overhalling ble jeg stolt. Over Irja og Øyvind.

«Det er hyggelig å bli lagt merke til på tampen. Det er en hel del folk som har gjort en stor innsats, men som aldri får høre det», sa Øyvind til vår journalist, som møtte ekteparet i heimen deres på Foss på Sørsia.

Øyvind var takknemlig og raus ettersom han delte prisen med alle som aldri blir nevnt eller får en pris. De som alltid i det stille er der for andre.

Noen synes det har gått inflasjon i priser og utmerkelser. Det synes ikke jeg. Å lese om personer som blir hedret for en innsats ut over det vanlige, er for meg et befriende pusterom. Fra for eksempelvis en statsråd som bærer et kors rundt halsen og kaster ut afghanske foreldreløse ungdommer. Hun mener det er trygt å leve i Kabul.

Den tidligere politikeren Bjørn Tore Godal (Ap) har nettopp vært der, og er enig. Men bare om du sitter i et pansret kjøretøy om du skal bevege i byen. Så trygt er det der.

Jeg bærer ikke noe kors selv. Det er vel derfor jeg ikke forstår hvordan det er mulig at denne statsråden kan bære samme kors som Irja og Øyvind.

Det jeg forstår, og som rører meg med de to, er at de dyrker kjærligheten. Til hverandre, til sin Gud og medmennesker. De har bidratt til samhold, tro, glede og blant annet vært samtalepartnerne for familier som har mistet sine.

Irja kom til Norge ved egen fri vilje, ettersom hun fant kjærligheten der. Hun var ingen flyktning, men hun vet hvordan det er å komme til et fremmed land. Det er krevende å lære seg et nytt språk, ikke ha sin egen familie rundt seg i det daglige og skulle bli en bidragsyter i det norske arbeidsliv. Kunne betale skatt.

Opp gjennom historien har vi latt oss beundre av kvinner som bryter grenser på arenaer der menn har hersket til all tid. Irja ble den første kateketen i Nidaros bispedømme i 1971.

Det var sikkert ikke enkelt for henne å forme sin jobb blant konservative prester og menighetsråd, som helst ikke ville ha kvinner til å snakke i forsamlinger. Irja derimot kjørte på og hadde en ektemann som støttet henne. I 1991 ble hun ordinært til prest og hun er fortsatt å finne på prekestolen.

Heldigvis har verden gått framover – blant annet takket være kvinner som Irja – som hadde jernvilje og fant stor glede i sitt virke. Etterhvert godtok Den norske kirke at kvinner kunne tale om kristne verdier i forsamlinger og i det offentlige rom. De kunne til og med bli biskop.

Sist helg fikk Leka besøk av historiens første kvinnelig biskop i Nidaros, da Herborg Oline Finnset deltok i kirkejubileet. En fin gest av Finnset.

For et par år siden mente Saudi Arabias muslimske presteskap at kvinnelige sjåfører «undergraver samfunnsverdiene» og ikke burde få kjøre bil. Nå vil de tillate kvinner bak rattet. Kanskje kan kvinner få snakke med fremmede menn på gata også uten å bli straffet.

Også det landet hadde trengt ei Irja eller hundrevis som henne som kunne vise hva en kan oppnå med kjærlighet og resepekt for andre som drivkraft.

Mer å lese på Namdalsavisa: