Idrett og pengebruk

– Kvalmende

Må prøve å skrive av meg noe sinne. Leser i VG, blant annet, om pengebruken blant toppene i Norges Idrettsforbund.

Her har en levd i den tro at alle innen idretten ville kanalisere mest mulig til aktivitet. Tar meg selv som eksempel, men vet at vi har mange med samme innstilling og praksis.

Som kretsinstruktør i langrenn kjørte jeg fra Lierne til Kolvereid, Jøa, Lonet, Namsos osv. på skisamlinger, uten å ta ei krone. Pengene som kom inn ved vaffelsalg osv. skulle brukes til aktivitet for barn og unge.

Den eneste inntekt jeg har hatt på mitt idrettsarbeid er 200 kr som Åke Wingskog sendte meg engang for «de hemskt fina spår på Kvelifjellet». (Om noen vet noe annet, må jeg få beskjed).

Jeg er fornøyd med min praksis, og ville ikke gjort det annerledes. Jeg har fått betalt i form av blide barn og fornøyde foreldre på samlingene. På tampen fikk jeg mye heder og ære, det var slik at jeg nesten skjemtes etter hvert. Nå forstår jeg at det er andre som bør skjemmes.

Det er litt feil at jeg som 78-åring nesten skjemmes over å ha vært en del av samme idretten som pampene i toppen.

Fortsatt er jeg på idrettsarrangement, der en får kjøpe en kaffekopp for fem kroner, innen idretten skal man være nøktern. Men det er vel bare på grasrota, der idretten skjer.

Mer å lese på Namdalsavisa: