De rette forbildene finnes

Tegning: Knut Høihjelle

Tegning: Knut Høihjelle

For egen regning

Onsdag var jeg i begravelsen til Sigurd Mikalsen i Skage kirke. Æresmedlemmet i Namsen FIF fikk et langt og innholdsrikt liv.

I den fullsatte kirka så jeg en rekke kjente ansikter. De som var med på å starte Namsen FIF først på 60-tallet og personer som senere har vært med på å prege idrettsbyen Namsos. Sigurds idrettsvenner.

Familiefaren hadde glede av å trene, konkurrere og senere være en av dem som betegnes som ildsjel – en klippefast medspiller i all slags vær og vind. En av de mange tusen bærebjelkene i idrettsbevegelsen hvor hver enkelt bjelke er like viktig for at huset skal stå støtt.

Alle som har vokst opp eller er i et idrettsmiljø, vet hvor stor betydning slike personer har. De er uunnværlige.

I idrettsmiljøet tar en vare på hverandre selv om konkurransen enkelte ganger kan være tøff. Det finnes alltid rom for å kose seg etter endt innsats. Da kommer noe så eksklusivt og smakfullt som vafler, rød saft og en kaffetår på bordet.

Det virker som de øverste lederne i norsk idrett har glemt smaken av vafler. Der i gården er ansvaret så tungt å bære, at det må til sjampanje og russisk kaviar for å komme gjennom krevende representasjonsoppgaver.

Jeg har sluttet å la meg overraske over disse lederne.

Med den ene tunga hyller de breddeidretten og folket på grasrota. Med den andre slikker de på regnings-konvolutten som går til idrettslagene.

Det er kanskje ikke uten grunn at mange foreldre ikke har råd til å la ungene være med på idrettsaktiviteter. Det har blitt for dyrt.

Jeg håper at det er mulig å fjerne dem som representerer det vanvittige og unødvendige pengeforbruket i norsk idrett. De som har glemt idrettens grunnverdier. De skaper en avstand til folk flest – og det går ikke i lengden.

Selv er jeg glad i idrett og heier på Norge i enhver sammenheng, men jeg begynner å bli smått lei av dullinga av idrettsstjerner.

Jeg tror ikke at langrenns-løperne Martin Johnsrud Sundby eller Therese Johaug har jukset bevisst selv om de er dømt for doping. Likevel er det noe som skurrer.

I samfunnet ellers er det slik at du må stå til rette for dine egne handlinger. Trenger du advokatbistand, må du betale for det.

Denne uka hadde jeg besøk av en mann som aldri fikk fullført grunnskolen og dermed røk sjansen til å få en utdanning. Han var en av dem som falt mellom to stoler, slik som tidligere daglig leder Kåre Aalberg i MN Vekst skrev om i en interessant kronikk i NA onsdag.

Mannen har lenge ønsket å prøve sin sak i rettssystemet blant annet for å se om det er mulig å starte livet på nytt. Problemet er at han er uføretrygdet. Trygda er ikke stor, men for stor til at han kan få fri rettshjelp. Han har ingen i ryggen som garanterer hans økonomi om det skulle gå galt etter rettsforhandlingene.

Det er hans virkelighet. Skiforbundet dekket Johnsrud Sundbys advokatutgifter på over tre millioner. Det samme gjør de med Johaug – hun som i fjor hadde en skattbar inntekt på over tre millioner og en formue på snart 50 millioner kroner.

Jeg mener som VGs sports-kommentator Leif Welhaven, at styrtrike idrettstjerner burde ha betalt dette selv. Det nytter ikke å sammenlikne slike saker, vil noen hevde. Nei, det kan så være, men jeg gjør det. Om ikke annet viser det hvor priviligerte enkelte idrettstjerner kan være. Hvem kan rettlede dem? I alle fall ikke de som lever det søte liv på andres bekostning.

Sigurd Mikalsen har brutt mållinja for siste gang. Han, og hans idrettskamerater, har vært et forbilde for alle som skal bære idrettsverdiene videre inn i framtida.

Det kalles noe så enkelt som godt lederskap. Fra dem som nøyer seg med vafler.

Mer å lese på Namdalsavisa: